I Kristiansand, 8. mai, var det mannskapsbytte. Pål dro heim og Arild kom inn i stedet, Det blåste fortsatt friskt fra vest, hvilket innebar motvind, men inne i fjorden var det lunt. Ettersom neste mål var å komme til Høllen for å bunkre, var det ingen grunn til nøling med å legge ut. Motvind og trangt farvann tilsa ikke store friheten når det gjaldt bruk av seil. Vi gikk mest for motor. Halv åtte om kvelden, etter cirka to timer, la vi til ved Rema 1000 i Høllen.
I den indre, lune havna i Høllen fikk vi både bunkre diesel og kaiplass for natta.
Vi overnattet ved kai utenfor Rema 1000, men vi sto opp grytidlig og kastet loss. Værmeldingene viste nemlig vindreiing til sørøst om ikke akkurat den snilleste vindstyrken. Klokka fire om morgenen, sto vi ut fjorden igjen.
Sola begynner å stå opp, vinden er laber, men meteorologiske har lovt oss mye mer.
Da vi kom i mer rom sjø, heiste vi genoaen. Storseilet lot vi ligge, for vi visste at snart ville vi ha mer enn nok vind som det var. Og fem knop er da heller ikke å forakte. Vi passerte godt utenfor Lindesnes og vinden økte.
Vi lenser for 8 knop med vinden på styrbord låring.
Vi byttet ut genoaen med fokka, men likevel gjorde vi seks og sju knop og av og til opp i åtte. Det ble kaldt å sitte ute på vakt, men ved å ta ned ene halvparten av skilleveggen under sprayhooden, kunne vi sitte i ly for været. Med i-pad’en koblet opp mot navigasjonssystemet, hadde man full kontroll.
Med hele navigasjonssystenet på i-pad’en, har man full kontroll mens
man sitter i le for vinden.
I følge værmeldingene kvelden før skulle det spakne utover dagen, men da Geir-Harald sjekket været litt senere var situasjonen en annen.
Grib-filene viser at et nytt lavtrykk er i ferd med å gi oss kraftig motvind.
Den fine unnavinden ville ikke vare. I stedet ville vi få nordvestlig kuling midt imot. Stiv og sterk kuling blir man gjerne lei av selv om den kommer aktenfra, men når den kommer midt i mot og man knapt kan avansere, da er det ikke lenger gøy. Valget var ikke vanskelig. Egersund neste.
På vei inn indre havna i Egersund lørdag ettermiddag.
Klokka seks var vi vel fortøyd i Egersund. Vi laget oss middagsmat, og så fulgte nye studier av værmeldinger. Det så ut til å bli vanskelig å finne et passe tidsvindu å krysse Nordsjøen i. Stadig var det nye lavtrykk som lå og lurte. Konklusjonen ble å starte tidlig neste morgen. Da var det fremdeles motvind, men med moderat vindstyrke.
Stipulert rute over til Shetland. Den vestlig kursen er gitt av den nordvestlige vinden som var spådd for mandag.
Halv seks var alle på beina og gjorde klart for å kaste loss. Været var totalt forandret fra kvelden før. Frokosten tok vi i cockpiten mens vi tuslet for motor gjennom sundet nord for Eigerøya.
Over blikkstille vann sklir vi ut havna i Egersund tidlig mandags morgen mens fendere og tamper blir omfordelte.
Da vi kom ut i åpent farvann heiste vi storseil og genoa. Vi satte et rev storseilet, ikke for at det var nødvendig, men mer av makelighetshensyn, for i følge værmeldingen skulle vinden dreie og øke i styrke. Foreløpig hadde vi lett til laber bris. Det var solskinn og sjøen var forholdsvis rolig. Men kurslinja gikk rett vestover som stipulert. For øvrig var det behagelig seilas, så behagelig at Elisabeth så seg råd for å lage en diger omelett som vi nøyt til lunsj i cockpiten.
Elisabeth beriker omeletten med skiver av gul ost.
Omeletten blir delt opp etter sektorprinsippet.
Ut på formiddagen begynte vinden å dreie slik at kursen ble mer og mer mot sør. Vi fant det for godt å slå. Heldigvis fortsatte vinden å dreie, men nå var det til vår fordel. Men samtidig med at den dreide, øket den også i styrke. Utpå ettermiddagen hadde vi den godt og vel bakenfor tvers, men da måtte vi også redusere seil. Det var først storseilet som fikk unngjelde. Siden ble også genoaen rullet inn til fordel for fokka som nå ble eneste duken som dro. Ikke desto mindre gjorde vi jevnt over 6 knop.
Utpå ettermiddagen så vi nødvendigheten av å være tidlig ute med å dekke søvn-behovet. Vi gikk stort sett halvannentimers-vakter. Da ble det tre timer til å sove på dersom det ikke er andre ting som må gjøres.
Elisabeth passer på å dekke søvnbehovet på benken til styrbord. Der ligger man stødig så lenge vi har vinden om babord.
Etter hvert som det led utpå natta, ble det heller hustrig å gå vakt i cockpiten, selv om man satt i le for vinden. Geir-Harald fant det atskillig mer komfortabelt å etablere seg ved kartbordet. Med radaren på i-pad’en hadde han full kontroll.
Med kartplott og vind-data på navigatorskjermen og radaren på i-pad’en har man full kontroll over navigasjonen og slipper å stå i cockpiten og fryse.
Utpå morgenkvisten spaknet vinden litt og fokka ble skiftet ut med genoa. Det øket farta betraktelig. Vi seilte med kjølen oppe, og da blir det mindre giring i båten. Mandagen ble for en stor del en drømmeseilas selv om man gjerne skulle ha ønsket seg litt mer solskinn
Vi begynte også å få øye på en og annen oljeplattform. Disse har en sikkerhetssone rundt seg som uvedkommende som oss ikke får komme innenfor. Vi passet imidlertid på å holde god avstand.
Vi holder god avstand fra oljeinstallasjonene for ikke å komme i konflikt med sikkerhetssonen deres.
Vi begynte å nærme oss Shetland. Vi hadde cirka 12 nautiske mil igjen da Geir-Harald litt over tre hørte på VHF’en en som tilkalte hjelp. Det var en norsk seilbåt på vei til Shetland. De hadde problemer med motoren. Den var løs. Men det undret både oss og de på redningsbåten på Shetland at de ikke kunne seile til lands. Det var jo en seilbåt og det var fin vind. Svaret på den gåten fikk vi først flere dager senere.
Snart begynte vi å se lysene fra land og blinket fra Sumbourg Head på sørspissen av Shetland og konturene av Brassey viste seg tydelig. Da sola sto opp, kom den akkurat klar av øya Noss.
Soloppgang ved øya Noss.
Da vi kom inn i Brasseysundet, måtte vi senke kjølen, for nå ble det kryss. Vi klarte ikke å stå rett opp sundet, men måtte gjøre et slag østover. Siden gikk vi for seil, det vil si bare genoa, helt til vi bare hadde å runde et stort hotellskip som lå til kai utenfor yachthavna. Da først startet vi motoren og dro inn genoaen.
Fyret på Brassey ved innløpet av Brasseyfjorden.
Siste odden vi måtte runde før vi sto rett innover mot Lerwick.
Lerwicks forstad i sør må foreviges.
Vi fant ikke ledig kaiplass, men det nest beste var ikke å forakte, ei solid, norsk Colin Archer-skøyte ved navn Skirnir. Senere fikk vi vite at den var bygget i 1998 etter tegninger av Colin Archer. Modellen var Vardø, et lystfartøy, men tre fot forlenget og fribord øket med en plankebredde.
I passiar med et av mannskapet på Skirnir.
Det var en god grunn til at vi ikke la oss til å sove. Vi var nysgjerrige. Vi ville så gjerne finne ut av hva slags båt det var som hadde problemer og hva som egentlig hadde foregått. Om sider kom da redningsbåten inn med en gammel Maxi på slep. Om bord var det tre eldre herrer i 70-årene hvorav en var handicappet. Vi ble siden bedre kjent med dem.
Redningsbåten sleper inn en tafatt gammel Maxi.
En velfortjent frokost etter fullført overfart.