Stornoway-Fort William (Skottland) 28. juni – 5. juli

 

Stornoway

ScotlandMens han ventet på kjerringa, var det annet å studere… Red Arrows – flyshow

Kapteinen hadde, med god hjelp av datter Marte, ført skuta trygt fra Island via Færøyene til Hebridene/Stornoway. Marte og Martes mor (påtroppende mannskap) møtte hverandre et-eller-annet sted på Skottlands nordkyst – datteren høyt til værs i fly til Aberdeen og moderen på toget fra den samme byen.

Mye av eventyret var nå tilbakelagt for kapteinens del. “Eventyr” er i denne sammenhengen ensbetydende med dårlig vær, lange havstrekk, totimers vakter og lave temperaturer. Plusser du på vannrasjonering, posemat, neglesprett og tre lag ull blir resultatet langt fra drømme-sommer’n til en statsansatt med et tilmålt antall ferieuker. Men kjerringa er tross alt både eventyrlysten og glad i å seile, og var derfor villig til å gjøre et forsøk på å feriere i farvann langt fra Tønsbergfjorden. Betingelsen var ingen havstrekk, mulighet for å sove på nettene, å vaske håret minimum hver fjerde dag og opplevelser underveis (bortsett fra å trimme seil og se land i kikkert). Valget falt på Caledoniakanalen med tilhørende transportetapper i hver ende.

Stornoway var første stopp. Etter at andre feriedag (den første ble brukt til hus, hage, shopping og et kvarter pakking) ble brukt til transport til Aberdeen, og tredje feriedag stort sett gikk med til tog, buss og ferge fra Aberdeen til Stornoway, ble kjerringa møtt av en særdeles fornøyd kaptein og én meter blomster. 20 års bryllupsdag ble ikke-feiret på ulikt hold en ukes tid tidligere, og var bakgrunnen for den fantastiske blomsterkreasjonen. Da det i båten er avsatt begrenset med plass til blomstervaser – i alle fall vaser tilpasset blomster i metervis, forsvant en god halvmeter av buketten før den kom i vann. I kaffekannen. Der trives de faktisk svært godt nå flere dager senere. (Temperaturen medvirker kanskje til det?) Glad og fornøyd kjerring var det, og en stolt kaptein!

Scotland-4

Først en meter blomster – kortet ned til en halvmeter for å få plass i kaffekanna!Scotland-5

I Stornoway lå båten fortøyd ved nytt kaianlegg med landstrøm, vann, gode garderobeforhold og nært til supermarked. Det ble lite tid til å utforske omgivelsene, dessuten fristet været i liten grad til sight-seeing. Vinden rusket godt i masta tidlig på dagen. Værrapportene varslet om 36 knop i kastene, og kapteinen tok en sjefsavgjørelse om å vente på mindre vind. Kanskje ikke verdt å ta sjansen på å utsette kjerringa for BÅDE (mye vind) OG (møkkavær) den aller første dagen?

Stornoway – Gayrloch (Badachro)

Diesel-topping i Stornoway (man vet aldri når man får tak i mer) før avreise. Med fulle tanker av vann og diesel ble kursen satt mot fastlandet. Frisk seilas en stund, så minkende ned mot null helt til kapteinen til slutt måtte starte motoren. Badachro ble nådd like før midnatt – i fullmåne. Morgenen etter våknet vi opp til stekende varme og strålende sol! I halvsøvne hadde polardundynen kjentes litt varm en stund, men hjernen var helt uenig i kroppens signaler og kjerringa våknet badet i svette en stund senere. Denne form for båtliv “smakte av fugl” og var noe man godt kunne leve med! Etter en temperatursjekk av vannet (19 grader) jumpet hun fornøyd til sjøs. Om temperaturmålingen foregikk akkurat der og akkurat når innholdet fra doen ble pumpet ut eller om den skjer 1 cm under vannskorpa i 24 graders lufttemperatur – eller kapteinen bare moret seg (den var han som leste av måleren) vet jeg lite om, men jeg vet litt mer nå om hvordan beina verker i møte med isvann. La oss bare slå det fast: Det var IKKE 19 grader i vannet, MEN forfriskende…

Scotland-18Båten i Badachro Scotland-62Isbading!Scotland-23Heiene over Badachro

Scotland-27Valgets kvaler – det ble Fish&chips!

Frisk og opplagt, frokostmette i magen og med koffeinabstinensen under kontroll inntok vi omgivelsene: Vakre, grønne heier, klart vann, noen få hus og ikke minst: Hyggelig pub med verdens beste fish&chips! Glem alt om frosne fiskepinner – de er ikke en gang i slekt med den hele, ferske fiskefileeten som vi fikk servert. Perfekt frityrstekt, sprø utenpå og flakete, myk og varm inni. Godt det er langt til Badachro! For å rettferdiggjøre frityrfråtsingen må det nevnes at vi først hadde gått oss svette på heiene i området.

Scotland-29
Hard jobbing for matrosen

Badachro – Plockton

Neste stopp, Plockton, ble plukket fra anbefalingslista til Kristins hyggelige jobbforbindelse, Jonathan.  Vi ankom sent hit også, men rakk en tur i byen og et par runder på pub’en. For en idyll! Riktignok et turiststed, men med et autentisk preg. Små hus tett i tett, velstelte, bitte små, frodige hager, og PALMER! Vel er det kystklima, men det må også være helt spesielle lokalklimatiske forhold som får både palmer og andre eksotiske vekster til å stortrives? Dagen etter, tur til Duncraig Castle på andre siden av bukta. Et virkelig eventyrslott. Full renovering dette året – hotell i særklasse (mest sannsynlig) i 2016. Praktfull beliggenhet og et glimt av fordums storhet. Vi snek oss så vidt innenfor og fant portretter av de skotske laird’ene i lang rekke på veggen. Spennende, her må googles mer!

Scotland-37Plockton by night Scotland-38 Scotland-36
Se palmene i bakgrunnen! Scotland-35 Scotland-34

På veien til slottet gikk vi på stier i et fantastisk, frodig landskap. Over alt blomstret Rhododendron store som hus. På avstand så vi dem som lysende rosa-lilla fargeklatter i alt det grønne, på nært hold var det jungel. En enkeltsporet jernbane lå som et “bånd” i landskapet litt opp fra sjøen. Stasjonen lå rett nedenfor slottet, så hvis jeg noen sinne returnerer for et opphold her blir det standsmessig med tog!

Scotland-43Scotland-50 Scotland-51 Scotland-53Scotland-48
Ord på veien..

Plockton – Isleornsay

Sent fremme igjen, etter at det meste av dagen ble tilbragt i Plockton. Vi la opp til et kort strekk, også på grunn av strømforholdene i Kyle Rhea. Strømmen kan gå med opptil 8 knops fart, og strekket må derfor planlegges nøye for å treffe et tidspunkt der det er tilnærmet stille eller lite strøm – i riktig retning. Vi gikk først inn i Kyle of Lochalsh, også et forholdsvis smalt sund.

Scotland-56Kyle of Lochalsh

På seilbåt passerer man land som regel på god avstand (jf. kikkerten over). Jo smalere det er, jo nærmere kommer man hus, biler, mennesker, steder og natur. Kyle Rhea ble passert pent og pyntelig og helt uten dramatikk. Det mest dramatiske vi så på veien var skottenes (antatte) krig mot Sitkagran! Enorme flatehogster, og etter det vi kunne se; tilbakeføring til det opprinnelige landskapet. Landskapsarkitekten hang ut av cockpiten med kikkerten store deler av veien. Isleornsay er en vakker bukt med en bitteliten landsby. Vi var ikke i land – men hadde det fint likevel. Vi kom sent og dro tidlig og hadde et fantastisk vær både på kvelden og da vi våknet neste morgen.

Scotland-60 Scotland-58

Temperaturmåleren viste fremdeles massevis av grader, og (smådesperat etter å få vasket håret) hoppet jeg igjen til sjøs. Jeg sier ikke hva jeg sa. Den forb….. temperaturmåleren!! Min innebygde temperaturmåler sa i alle fall noe helt annet, og hårvasken ble i dusjen. (Mysteriet med den løpske temperaturmåleren ble senere løst: Feil innstilt termostat. Temperaturen i sjøen var 13 grader, ikke 21!)

IIsleornsay – Tobermory

En nydelig dag! Solen skinte, litt for lite vind, men seilforhold det meste av dagen.Scotland-68Fiske(u)lykke! Scotland-65Leselykke! Scotland-64 Scotland-70Det ble en lang, lat dag på båten, målet var Tobermory – en litt større by med noen flere tilbud. Vi planla å bruke dagen til å besøke et whisky-destilleri, samt proviantere. Litt lunsjing og en pint er heller aldri helt feil. Det gikk ikke akkurat som vi planla denne gangen. Kort etter kveldsmaten i båten følte kapteinen seg litt uggen, og etter kort tid var han mere på do enn i sengen. 12 timer med full tømming i begge ender.

Tobermory – Loch a’Choire

Da dagen endelig grydde, våknet vi opp til regn, kuling og maks 10 grader. Kapteinen sov, og kjerringa leste.. Det var egentlig lite annet å gjøre. Formen til den syke steg noe utover kvelden, men er (flere dager senere) fremdeles ganske sjaber. På ettermiddagen karret vi oss avgårde for motor med 2-3 knops motstrøm og regnet piskende mot båten. Denne dagen gjaldt det å posisjonere seg for neste sund (Corran) og strøm. Vi endte opp i en bukt i selskap med noen mærer, kom igjen sent inn, så det var helt ok. Provianten måtte vi se langt etter i Tobermory, så kveldens meny var en pose Meksikansk gryte uten kjøtt!

Loch a’Choire – Benavie

Grytidlig morgen og to timers gange til  Corran Narrows i tett tåke. Verden var liten og lydløs med oss som de eneste seilerne. Enkelte steder brøt sola igjennom og ga oss små glimt av fjell badet i lys og stille vann rundt oss.

Scotland-86Scotland-84 Scotland-85 Scotland-97 Scotland-94 Scotland-93_1 Scotland-93Etter Corran Narrows lettet tåka og igjen var vi en del av noe større: Hus, hytter, båter og folk. Vi nærmet oss gradvis Fort William og Corpach – den første sluseporten av Caledoniakanalen. DEN historien kommer i neste innlegg! Scotland-98Venter på første sluse!

Kart_Skottland
Reiseruta med overnattingsstedene merket med gult

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Island Færøyene – pappa og Marte på nye eventyr

Etter å ha blitt utsatt for sterkt press fra min far over lang tid (siden august i fjor), har jeg nå, for å få en ende på det hele, besluttet å bidra med et innlegg. Det skal sies at jeg er blitt påvirket av at min far har den siste tiden har gjort sitt ytterste for å overtale meg, og i kveld toppet han det hele med å spandere en meget fin lamme-middag langt over budsjett. Attpåtil fikk jeg servert lakris til dessert i båten. Mer om det senere.

Jeg mønstret på som dekk-slave i Reykjavik, og fikk fort en refresh på båtens reglement av sjefen sjøl, Kaptein pappa- Geir. Jeg fikk også oppdatert informasjon om nærområdet, der viktigste punkt muligens dreide seg om at man kunne stjele gratis internett i kjeller’n på operaen.

Island-Færøyane 02Ble fort satt i arbeid med å sortere skutas mat- og ikke minst snacksbeholdning. 

Etter noen dagers venting på snillere bølger kastet vi loss og stakk til sjøs. Målet var Vestmannaeyjar, og seilasen var beregnet til ca et døgn. Jeg var ved godt mot og gledet meg til å leke prinsesse på havet med Ymir og far. Prinsessen kapitulerte relativt kjapt, og gårsdagens provisjon kom ut gale veien. 

Island-Færøyane 03
Ymir i farta på bølgene blå

Island-Færøyane 04Prøver forgjeves å overtale mageinnholdet om å forbli der det hører hjemme

Island-Færøyane 05Mageinnholdet fikk til slutt viljen sin, og jeg fikk tilbake livsmotet.

Island-Færøyane 06Meget frisk kaptein styrer skuta mens dekk-slaven har en godkjent timeout

Island-Færøyane 07Vestmannaeyjar endelig i sikte. Flott innseiling på morgenkvisten, nesten nøyaktig et døgn etter vi forlot Reykjavik. 

Island-Færøyane 09

Island-Færøyane 10Også på Vestmannaeyjar har de sansen for udefinerbar kunst.

Island-Færøyane 12

Island-Færøyane 13
Utsikten fra toppen av størknet lava

23 januar 1973 bestemte den lokale vulkanen seg for å markere sitt territorium. Hele 350 hus ble begravet under utbruddet. Heldigvis hadde det vært veldig dårlig vær dagen før utbruddet, så alle fiskebåtene lå i havn. De fikk evakuert hele befolkningen inn i båtene, og fraktet de over på “fastlandet”. Ingen døde under utbruddet.

En lokal fyr fortalte oss at familien hans ventet hele to år før de fikk flytte tilbake. Han fortalte også at en god del valgte å ikke returnere til Vestmannaeyjar.

Island-Færøyane 15Midnattssolen skinner på fjellet Heimaklettur.

Island-Færøyane 16 Island-Færøyane 17
Island-Færøyane 19Mens dekk-slaven lå uggen i båten stakk kapteinen på en velfortjent fjelltur.

Island-Færøyane 20 Island-Færøyane 22
Måker i midnattssol 

 Etter å ha sett bildene (ovenfor) som pappa tok på sin fjelltur, bestemte jeg meg for at det kun var en ting å gjøre; finne en enda høyere topp å bestige. Dro med han far opp på Heimaklettur som er øyas høyeste fjell, på beskjedne 283 meter.

Island-Færøyane 23

Island-Færøyane 25
Stupbratte fjellsider rett ned i havet.

Island-Færøyane 26
Vi ble tatt godt i mot av Heimakletturs lokalbefolkning

Island-Færøyane 29
Tror ikke du hadde likt deg så godt akkurat her, kjære mor

Island-Færøyane 30
Jeg ble bitt av basillen, og fikk en ukontrollert trang til å fotografere måker i farta

Island-Færøyane 31
En liten lundefugl nyter utsikten

Island-Færøyane 33
… og en litt større kaptein nyter også utsikten

Island-Færøyane 34
Vi glemte selfie-sticken hjemme, men trosset alle hinder og ordna oss en selfie til slutt.

Island-Færøyane 35
Kapteinen fant seg en ny kompis med tilsynelatende felles interesser

Island-Færøyane 36
Et av de vakreste stedene jeg har vært.

Island-Færøyane 37
Øyhopping på Island, som han far kaller det.

Island-Færøyane 39
Litt friskere i fjeset til fjells enn til sjøs

Island-Færøyane 40Etter fjellturen syns vi selv at vi fortjente litt belønning for strevet, og resten av kvelden ble dermed tilbrakt omgitt av masserende bobler i den naturlig oppvarmede lokale jacuzzien.

Morgningen etter var Ymir og kapteinen klar for etappe to. Dekk-slaven var ikke helt klar for fire døgn på skuta, men hadde utført alle kvalme-forhindrende øvelser og tips google hadde å by på. Så da stakk vi til sjøs og satte kursen mot Torshavn på Færøyene. Jeg sverget til mine kvalmestillende armbånd(?) og tygget ingefær som en helt, og var utrolig nok kurert etter noen timers seilas.

Island-Færøyane 42
Den Islandske kystvakta sniker seg innpå. Kapteinen kaller opp og ber de “pigge off”.

Island-Færøyane 43
Et glimt av sol på et stille hav. Selvfølgelig iført den obligatoriske crew capsen.

Island-Færøyane 45
Dyne, sovepose og dobbelt ullundertøy. Deilig med SOMMERferie!

Island-Færøyane 46 Selv når han tar seg en meget velfortjent lur, sverger kapteinen til spesialdesignet hodeplagg. 

Island-Færøyane 49
En lat-fisk sugde seg fast og fikk seg en gratis strekning på havet.

Island-Færøyane 50
Flotte skuta!

Island-Færøyane 52
Kapteinen fotograferer mens slaven arbeider.

Island-Færøyane 53
LAAAAAAAAAAND i sikte!

Island-Færøyane 54
Færøyene er det vakreste stedet i verden (med unntak av Lofoten, selvfølgelig).

Island-Færøyane 55
Kaptein pappa-Geir nyter utsikten under innseiling til Torshavn.

Island-Færøyane 56
Fantastiske Færøyene.

Island-Færøyane 57 Island-Færøyane 58 Island-Færøyane 59 Island-Færøyane 60 Island-Færøyane 62
Fortøyningen er nøye instruert fra øverste hold, og jeg er overbevist om at Ymir hadde sittet som limt til brygga, selv under en eventuell tsunami.

Island-Færøyane 63

Endelig tilbake i fine Torshavn. En relativt rolig overfart med litt motorkjøring innimellom. En veldig flott tur, og en fin refresh på fjorårets seilleksjon. Pappa har hatt noen prøve-runder med “solo-seiling” på natterstid, og jeg har dermed vært så privilegert at jeg har fått sove noen timer ekstra. Etter litt vel tydelig kommunikasjon under blant annet fortøyning av skuta er harmonien igjen oppstått mellom mannskapet, og vi har hatt to fine dager i land.

Island-Færøyane
                       Kapteinen studerer lokal kunst.

Island-Færøyane-3 Ca like kald og ca like uinteressert i å bli tatt bilde av.

Island-Færøyane-6Pappa på broa i den fine parken i Torshavn

I kveld har kapteinen slått på stortromma og spandert lamme-middag på restaurant Aarstova. Vi var på samme restaurant i fjor da Børre også var en del av mannskapet, og helt siden da har jeg lengtet tilbake. Muligens den beste lammemiddagen jeg noen sinne har spist. Etter middagen ble fortært ble det tilbake på skuta servert lakris til dessert, og jeg har til og med fått kjøre varmeapparatet i båten i mange timer (selvom det bruker både diesel og sliter på (ettellerannet). Mistenker at deler av denne oppvartningen er dels for at jeg til slutt skulle gi etter, få et snev av dårlig samvittighet og skrive dette innlegget. Takk for middagen far, og vær så god.
Island-Færøyane-4
Etter lapskaus og sodd på boks, frysetørket chiliconcarne, (enda mer)lapskaus og viltgryte, smakte det godt med normal ikke-frysetørka ikke-hermetisk mat. 

Island-Færøyane-2
Kapteinen nyter et meget velsmakende måltid

Island-Færøyane-5
Stipp-stappings

I morgen fortsetter ferden mot Stornoway hvor jeg mønstrer av og mor mønstrer på. Kvalme-armbåndene til dekk-slaven er omhyggelig funnet frem igjen og snackslageret til kapteinen er fylt opp.

Jeg håper å kaste ullundertøyet for denne sommerferien, takker for en fantastisk seilas med Ymir og pappa, og håper på å få lov å værra med på tur igjen.

-Marte

Seiltur på Island, fra Reykjavik til Stykkisholmur og tilbake

Reykjavik, nytt mannskap

Det nye mannskapet, Knut (far, 63) og Magnus (sønn, 30), ankom Reykjavik 30. mai, og det obligatoriske turistprogrammet var allerede unnagjort, herunder the Golden Circle i leiebil. Så far & sønn, begge med “sterkt begrenset” seilererfaring, gikk om bord på formiddagen 1. juni med store forventninger.

Geirs Islandske kontakt Jon, som driver turistselskapet GoWest gowest.is og har enorme kunnskaper om Islands historie og tradisjoner, inviterte oss hjem allerede første kvelden. Jon og Maggie tok imot oss som om vi var gamle venner og delte sin kunnskap og erfaring med oss gjennom kvelden. Veldig spennende mennesker!

Tirsdagen gikk med til å sjekke vær og vind og forberede seilturen, med et lite avbrekk for middag på en herlig liten bistro nær havnen, med deilig fiskegryte og mange italienske retter. Sjekk ut Hornid når du er på de kanter….

Island

Den idylliske havnen ved Reykjavik kulturhus.

Island-2

Den franske soloseileren, Gilles Huot hjelper til med klargjøring av båten. Gilles er lege og jobber 6 mnd. og seiler 6 mnd. Han har masse seilererfaring og har vært i de fleste avkroker i verden. Neste år planlegger han å seile Nordvestpassasjen !!

Island-3

Jon og Maggie var vertskap for en super hyggelig kveld, med god vin og mat, mange fascinerende historier og interessante diskusjoner.

Island-4

Hyggelig visitt av tidligere mannskap Arild, som hadde fått sin kjære på besøk.

Island-5

Imponerende kulturhus i Reykjavik, fin nabo når vi ville varme oss eller Geir trengte å hacke wifi nettverk….. 

Island-7

Nydelig utsikt fra restauranten.

Island-8

Elegant…, men dyrt.

Island-9

Spennende arkitektur.

Avreise Reykjavik

Endelig, 2. juni 2015 kl 23.30 forlot Ymir Reykjavik havn, med kaptein Geir og det nye mannskapet. Det var jo temmelig friskt å starte med nattseiling, men alle var utålmodige etter å komme i gang. Og avreisen var av den behagelige sorten, med moderat vind, god stemning og motivert mannskap.

Men etter et par timer blåste det opp kraftig, med vind opptil 35 knop og etter hvert temmelig grov sjø. Det nye mannskapet ble noe grønnere i ansiktene, men den unge hold stilen etter et par turer nedenunder. Ja, han sto faktisk løpet ut og imponerte både skipper og far. Med far gikk det verre, og sjøsyken slo til for fullt. Det ble mange timer med hese brøl og besvergelser, før faenskapen slapp taket.

Den første etappen var i sannhet en heftig introduksjon til seilerlivet.

Utpå formiddagen 3. juni kastet vi anker utenfor det lille tettstedet Arnastapi, rett under Snæfellsjøkull, en av mange isbreer på Island, som også var en aktiv vulkan for 1400 år siden.

Island-10

Magnus ved roret, før vinden ble riktig sterk og vi hadde nok med å holde oss fast.

Island-60

Magnus under en time out.

Island-61

Knut holdt en lav profil i en del timer og brukte mye tid på å studere detaljer i innredning, særlig på toalettet….

Island-11

Men alt har en ende, og når solen kom og vinden løyet var det straks mer levelig.

Island-12

Magnus i fortjent hvilestilling mens vi nærmer oss den sørsiden av Snæfellsnes.

Island-14

Vel utbygd 3G mobilnett langs kysten, alltid online med siminn abonnement.

Island-15

Ankeret er kastet utenfor Arnastapi.

Island-16

Magnus og Geir tok lettbåten inn til det sorte sandstranden.

Island-17

Magnus, som er fotograf, fikk mange gode bilder på turen.

Island-18

Utrolig vakre omgivelser.

Island-19

Stranden er dekket av lavasand.

Island-20

Geir prøvesmaker tang og tare, til tross for utmerket mat på båten…..

Island-21

Lava på alle kanter.

Island-22

På svai utenfor Arnastapi.

Senere på ettermiddagen 3. juni, etter mat og hvile, dro vi videre vestover, rundet sydspissen av Snæfellsnes og fortsatte nord-vestover mot Breidafjordur. Sjøen var fremdeles grov, men hele mannskapet var oppegående og det ble en god og lærerik etappe. Vi nådde nordspissen av neset rundt midnatt og satte kursen mot Olafsvik, som så ut til å ha en grei havn, i hvert fall på Google maps. Men havnen var ikke så enkel og vi (mest Geir…) valgte å fortøye utenpå en lokal turistbåt, som også ga skipper og mannskap litt utfordring. Det var blitt langt på natt når vi kunne roe ned, mens vi håpet at turistbåten ikke skulle ut på morgentur…. Og de fromme har jo alltid tur, og turistbåten skulle ikke ut før kl 14.00 dagen etter. Så vi fikk i alle fall vår skjønnhetssøvn, før vi ba turistselskapet om tilgivelse på morgenen. En noe brysk kaptein synes vi var litt trege, så vi kom oss avgårde på rekordtid, med sukat i øynene og ubrukte tannbørster.

Island-23

Parti fra vestenden av Snæfellsnes, like ved Dritvik, som har en artig historie rundt det litt spesielle navnet. Men det blir for mye drittprat..

Island-24

Moderat fiskelykke….

Island-26

Havnen i Olafsvik.

Island-56

Knut fant ut at våte sokker og krapp sjø er en dårlig kombinasjon. Her er resultatet av et heller ublidt møte med dørken i kahytten.

Den neste etappen ble adskillig mer komfortabel enn de to første, der vær, vind og strøm var på parti med Ymir. Vi nådde havnen i Grundafjordur på ettermiddagen og fikk en flott plass på flytebrygge i sentrum av det lille stedet.

Island-27

Perfekte forhold på vei mot Grundafjordur.

Island-28

Nydelig vær og vakre omgivelser.

Island-29

Spennende fjellformasjoner på vei mot Grundafjordur.

Island-30

Beste bryggeplass hittil, midt i sentrum.

Island-31

Jon holder orden på kunder og avtaler mens han venter på middagen.

Jon kom på besøk, og Magnus and Knut serverte en herlig Chili con Carne i båten før Jon tok oss med på en spennende sightseeing tur.

Først tok han oss med til Helgafjell, som hadde en meget sentral rolle for vikingene i området. Fjellet hadde stor religiøs betydning og har ennå en magisk effekt på mange, herunder deler av Ymirs mannskap. Hvis du bestiger fjellet uten å se deg tilbake, og heller ikke snakker til noen (vanskelig for enkelte…), kan du få tre ønsker oppfylt. Vi tror jo ikke på sånt, men det var tre stive nakker som i taushet gikk stien til topps…..

Torolf Mosterskjegg var etter historien en av de første vikingene som kom dit, etter å ha flyktet fra Norge og Harald Hårfagre. Han seilte inn Breidarfjordur og kastet ut høysetestolpene han hadde med. Der stolpene drev i land, styrt av Tor, ville han slå seg til. Dette var rett nedenfor Helgafjell, og Torolf merket med en gang at fjellet hadde en enorm kraft, til tross for sin beskjedne størrelse. Der bygget han sin gård Torsneset og etablerte også et ting nedenfor fjellet, der alle lokale tvister ble avgjort. Mange år senere ble Erik Raude, som var av Mosterskjeggs slekt, dømt til fredløs på dette stedet.

Mosterskjegg gikk inn i fjellet når han døde og vikingene kunne komme i kontakt med ham gjennom å blote (drepe et dyr eller noe og smøre seg inn med blodet) og gå inn i en transe. Og ifølge Jon styrer Torolf fremdeles alt som skjer der….

Island-32

På kveldstur med Jon.

Island-33

Helgafjell i sikte.

Island-34

På toppen av Helgafjell, Jon forteller en engasjert Geir.

Island-35

Den salige viking Torolf Mosterskjegg bor i fjellet og har alltid en finger med i det som skjer der. Mannskapet trakk hver sine sine visdomsord, som ga viktig veiledning for livet videre……?! 

Island-38

Jon med besøkende utenfor hans hytte nær Stykkisholmur. Hytta er mer enn 100 år gammel, men er fullstendig restaurert i opprinnelig stil og er fraktet fra Reykjavik på trailer!!

Island-39

På vei tilbake nærmere midnatt.

Island-40

Vakkert område…

Island-44

Island er full av kirker i mange spennende arkitekturer.

5. juni etter lunsj dro vi videre østover mot Stykkisholmur, og igjen var værgudene på vår side. Mon tro kapteinen hadde sneket inn et værønske til Tor kvelden før….? Dette var siste etappe for Magnus, som måtte snu nesen mot Reykjavik på lørdag. Vi fikk en god mottagelse i havnen, med plass på flytebrygge midt i byen. Plassen var ikke ideell når vinden sto på, men vi fikk flyttet til en mer skjermet plass litt senere.

Island-46

Innseiling til Stykkisholmur.

Island-47

Første kaiplass i Stykkisholmur.

Island-49

Stykkisholmur havn.

Stykkisholmur ble vår havn i fire dager til ende, ettersom vær og vind var gjenstridige igjen. Men stedet var hyggelig, så vi fikk tiden til å gå med turer i området, hyggelige kafebesøk, et geologisk museum og ikke minst utendørs swimming pool, jacuzzi og vannsklie.. moro for store og små.

Vi hadde så vidt kommet på sikker plass når eieren av områdets båtverft kom og hilset på oss. Jon hadde fortalt at vi var i området, og den meget fargerike verftseieren inviterte oss til å besiktige hans store stolthet…et 50″ seilskip, bygget som et vikingskip etter modell av Gokstadskipet, men med alle tenkelige moderne fasiliteter og løsninger. Han har seilt båten til bl.a Norge, Danmark og Skottland og vekker naturligvis oppsikt overalt hvor han viser seg. VI fikk en herlig stund med en ekte entusiast, som evner å leve ut sin drøm…

Siste kveld med gutta for Magnus ble behørig markert på den lokale fiskerestauranten Narfeyrarstofa, med laks, dagens fisk og rødvin på menyen. Det var riktig hyggelig, etter hva jeg husker…

Island-53

Det stolte skipet, før sjøsetting neste uke.

Island-54

Verftseieren tok imot i lugaren om bord.

Island-55

Verfseieren i passiar med Knut.

Island-71

5 grader i luften og 42 i jacuzzien var herlig!

Island-57

Supert badeanlegg i Stykkisholmur.

Island-58

Fin daglig trim og moro….. men j..vli kaldt på toppen av sklien.

Island-59

Jacuzzi for barn og voksne med 38 grader.

Island-65

En meget kunnskapsrik og engasjert ung mann foreleste om geologi på det lokale museumet.

Island-64

Utsikt over deler av Stykkisholmur.

Island-67

Det blåste noe inn i hampen på mandag.

Island-66

En helt utmerket spaghetti bolognese, om jeg må si det selv :)

Island

Ennå en særegen kirke, her i Stykkisholmur.

Island-2

Vakkert interiør også.

Island-3

En må ikke være troende for å finne sjelefred her.

Island-4

Imponerende orgel.

Island-6

Parti fra Stykkisholmur.

Island-5

 Her ser en klart den store forskjellen mellom flo og fjære som var over 3 meter !!

Endelig, tirdag 9. juni kl 15 forlot vi Stykkisholmur havn. Vi hadde blitt godt kjent med en universitetslærer i naturmedisin fra Edinborough i poolen, og David ble med oss på første etappe tilbake til Grundarfjordur. Vi fikk etter hvert en frisk seilas og nådde 8.4 knops hastighet, og David fikk prøve seg som mannskap og styrmann i perioder.

Vi ankom vår “faste” plass i Grundarfjordur sent på kvelden og fikk etter hvert lagt til, selv om vinden gjerne ville blåse oss til havs igjen.

Det ble en sen, men god middag på båten og hyggelig prat om vær og vind, Tor og Odin og andre viktige temaer i livet.

David dro videre morgenen etter, han skulle på seminar om helbredende urter. Artig fyr, håper vi kan treffes igjen.

Island b (16x9)

David lytter på gullkorn fra skipperens munn.

 

Island-8

David satte stor pris på seilingen.

Island-9

David og Knut tok ansvar.

Island-18

Tilbake i Grundafjordur, etter at vinden har gått og lagt seg.

Island-10

Her skjer det ikke stort…

Island-11

Geir besøkte fossen like ved, mens Knut var i poolen.

 

Island-13

Nydelig motiv, Kirkjufjell i bakgrunnen.

Island-16

Kirkjufell er et av verdens mest fotograferte fjell, sier de her.

Island-17

Alt om Kirkjufell. 

Island-19

På vei ut fjorden fra Grundafjordur.

11. juni kl 05.00 dro vi fra Grundafjordur, med ambisjoner om å seile non stop til Reykjavik. Vinden var moderat på vei ut fjorden, men det frisknet til etter hvert, og vi fikk gode vindforhold vestover og rundt neset mot syd. Tor var igjen på vår side og vinden snudde nok til at vi fikk god fart gjennom dagen. Det var kalt, bare 3-7 grader hele dagen, og vinden lå stort sett mellom 10 og 25 knop, mer utover kvelden.

Vi kjørte to timers vakter til rors, og dagen gikk raskt med seiling, soving or nudelsuppe… Artig erfaring, og lærerikt for en nybegynner.

Island-21

Vi kunne se Reykjavik i horisonten.

Island-22

Vakker solnedgang nær storbyen.

Island-23

Tilbake i gjestehavnen i Reykjavik.

Vi oppdaget noen vibrasjoner i styringen, men med undervannskamera fikk vi raskt konstatert at det var en tangklase som hang fast i det ene roret.

Island-25

Geir hoppet i våtdrakten og dukket under for å fjerne tangen.

Island-26

En fornøyd, men kald skipper etter vellykket dykking.

Ymir ble liggende i havnen i Reykjavik til over helgen, så vi brukte lørdagen på å vaske og fikse småting om bord. Søndag kveld dro Knut til Keflavik for å ta nattflyet tilbake til Oslo.

Knut (og Magnus) takker for en herlig opplevelse og ønsker Geir og Marte en trygg og flott seilas videre mot Vestmannaeyir, Færøyene og Hebridene.

Færøyane-Island

I over ei uke hadde vi gått og ventet for å finne en brukbar vær-periode for å seile til Island. Tirsdag ettermiddag 26. mai kunne vi ikke vente lengre om vi skulle nå fram til Reykjavik i tide. Det blåste frisk bris til liten kuling rett imot og fire dager senere ville vi få sterk kuling aktenfra i følge værmeldingene, men det var langt fram i tid, og mye kunne endre seg til da. Vi kastet loss.

Det ble kryssing ut gjennom Skopunsundet, men til å begynne med hadde vi litt solgløtt. Etter hvert tetnet det til og det begynte å regne.

Faroe-iceland Vi stevner ut mot Skopunsundet og får et lite gløtt av blå himmel før det tetner helt til.

Litt over midnatt passerte vi Mykines, den nordvestligste Færøya, og vi kom ut i åpnere farvann og kunne stå på samme slaget uten å seile på land. Sjøen ble enklere å ha med å gjøre og etter hvert spaknet den og dreide på sørøst. Om det ikke gikk så rasende fort, hadde vi likevel gode forhold.

Faroe-iceland-2 Sørøstlig laber bris gir ikke den helt store framdriften, men behagelige forhold.

Utover dagen på onsdag klarnet det mer og mer opp. Det ble behagelig å seile. Slik kunne det gjerne fortsette, men på torsdag morgen spaknet vinden enda mer. Med under to knop ville vi ikke rekker fram til Reykjavik i tide. Om det aldri så mye bød oss imot, måtte vi starte motor. Utpå kvelden fikk vi et vinddrag igjen såpass at vi kunne seile litt, men neste morgen ble det aldeles stille med speilblank sjø.

Faroe-iceland-3 Det klarner opp mer og mer. Nå er det trivelig med havseilas.

Ofte er det tiltak å lage middagsmat når båten gynger og hiver på seg, men denne dagen var det bare en lyst. Vi nøt til og med luksusen ved å spise i cockpiten mens motoren dro oss framover og autopiloten styrte.

Faroe-iceland-4Når vinden er borte, får man heller nyte de kulinariske gledene.

Faroe-iceland-5 En foreløpig oppvask i “storstampen”.

Fredagen gikk med nesten skyfri, blå himmel og ingen vind. Så langt hadde værmeldingene klaffet helt, men hvor ble det av styggværet fra nordøst som skulle komme på kvelden. Meldingene var tre dager gamle, og da blir de gjerne litt usikre.

Faroe-iceland-7Hvor blir det av kulingen?

Land så vi allerede på fredag morgen. Det var Vatna-jøkelen som viste seg så klart i nord at man nesten forventet å kunne sjeldne skispor i de hvite bakkene. Etter hvert kom mer og mer land til syne, men likevel var det langt igjen til Vestmannaeyjar som var første delmålet vårt.

Faroe-iceland-8 Vi har lenge sett land, men ennå er det et godt stykke igjen til Vestmannaeyjar.

Da vi  kom nær nok land, fikk vi lastet ned nye værfiler. Joda, styggværet var fremdeles ventendes, men kanskje ikke så kraftig som tidligere meldt. Stiv kuling bakfra er ikke det verste man kan komme ut for.

Vi diskuterte om vi skulle hoppe over Vestmannaeyjar og dra direkte til Reykjavik, men da ville vi få kulingen imot siste 20 milene. Derfor ble det vedtatt å ta en 8 timers stopp i Vestmannaeyjar.

Faroe-iceland-9  En konsultasjon med elektronikken tilsa en liten stopp i Vestmannaeyjar.

Vinden økte helt i pakt med meldingene etter hvert som vi nærmet oss øyene, og da vi sto inn mot havneinnløpet i åtte-tida på lørdag morgen, blåste det stiv kuling.

Faroe-iceland-10 Vi nærmer oss Vestmannaeyjar.

Faroe-iceland-11På tur inn havneinnløpet på Vestmannaeyjar. Til venstre i bildet ser vi lavaen kom flytende i 1973 og truet med å stenge hele havna. I stedet ble det en lunere havn.

I det vi seilte inn på havna, angret vi oss. Akkurat i innløpet hvor kulingen sto på og strømmen bar i mot var det ei heksegryte av krapp strømsjø. Karakterene våre ville bli satt på en hard prøve når vi skulle videre.

Da vi kom inn i den indre havna, ventet det en overraskelse. Her lå Peregrina, båten til franskmannen som seilte noen dager før oss i retning Høfn. Han okkuperte den eneste brukbare flytekaiplassen, men han var straks på dekk og tilbød oss plass på utsida. Han hadde ankommet litt tidligere på morgenen, hadde også tenkt som oss og var innstilt på å dra videre i firetida på ettermiddagen.

Faroe-iceland-12 Ymir longside Peregrina.

I utgangspunktet hadde vi tenkt å stoppe her fordi det var interessant å besøke denne plassen, men vi burde kanskje også sove ut litt før siste innsatsen til Reykjavik. Uansett måtte vi se oss litt omkring når vi først var her.

Vi gikk utover mot havneinnløpet, og der kom vi over noe så spesielt som en norsk stavkirkekopi. Det var en replika av Holtålen Stavkirke som står på museum i Trondheim. Denne ble forært til Vestmannaeyjar av Den Norske Kirke i forbindelse med 1000 års-jubileet for innføringen av kristendommen på Island i 2000.

Faroe-iceland-13 Faroe-iceland-14Stavkirka var en gave fra Den Norske Kirke i forbindelse med 1000 års-jubileet for innføringen av kristendommen på Island.

Faroe-iceland-15 Tilgjengelige opplysningen om stavkirken på stedet.

Vi fortsatte videre utover og klatret opp på lava-haugene ved havneinnløpet. Vi fikk etter hvert god utsikt over havneinnløpet og de forrevne lava-klippene rundt innløpet.

Faroe-iceland-17 Faroe-iceland-19 Havneinnløpet sett fra lavahaugene som bygde seg opp under utbruddet i 1973.

Vi fortsatte videre oppover i lava-landskapet hvor vi fant en underlig hage i miniatyr. Gaujulundur ble det kalt. Hagen ble påbegynt i 1988 av et ektepar på stedet, og siden har den bare vokst.

Faroe-iceland-20En detalj fra Gaulujundur.

På vei tilbake til byen fant vi endel stier gjennom lavaørkenen, og der stiene møttes, var det satt opp skilt med gatenavn. Stiene gikk rett over der gatene hadde gått før utbruddet, og gatenavnene var de samme som den gangen.

Faroe-iceland-21 Faroe-iceland-23
Stiene går over der gatene lå, og gatenavnene var de samme som før 1973, der de lå flere meter under lavaen.

Da vi kom ned i byen igjen, begynte vi å tenke på mat. Vi ville ha oss en hamburger. Vi gikk forbi flere plasser og havnet til slutt på en bensistasjon. På slike plasser har de gjerne mer enn som så. Geir-Harald hadde lenge vært på jakt etter propan levert på flasker som passet til fittings-systemet vi hadde om bord. Her fant han det. Det var bare fargen på flaskene som var annerledes.

Faroe-iceland-25
Et klassisk eksempel på at det kan være lurt å lese det med små skrift. Dette måtte dokumenteres.

 Faroe-iceland-26
En bensinstasjonseier som syntes det var artig å kunne hjelpe.

Det ble ikke så mye soving før vi dro. Da klokka passerte fire på ettermiddagen, stålsatte vi oss og kastet loss. Vi først som lå ytterst, og like etter kom franskmannen.

Faroe-iceland-27 Som ytterste båten måtte vi kaste loss først.

Vi basket oss gjennom heksegryta og kom oss etter hvert unna lekysten. For noen minutter tenkte vi at dersom motoren stopper nå, er vi fortapte, men det holdt, og snart kunne vi snu hekken mot vinden og heise fokka. Det ble litt i meste laget med seil. Båten hadde tendenser til å skjære ut i sjøene, men etter at vi fikk lagt fokka i noen tørn rundt rulleforstaget og trukket senterbordet opp under buken, gikk det nesten som på skinner. Autopiloten taklet situasjonen utmerket, men når det kom en skikkelig rokksalving, hendte det at vi måtte trø til med en hjelpende hånd på rattet. Største problemet var i grunnen temperaturen. Det var ikke så mange gradene over null, og sammen med den kraftige vinden vi hadde, trengte det seg igjennom hva det skulle være av tekstiler.

DCIM100GOPROG0523054.Etterat seilføringen var tilstrekkelig redusert, klarte autopiloten resten – nesten.

Peregrina lå lenge like i kjølvannet vårt, men da vi jibbet omtrent halvveis til sørvestspissen av Island, fortsatte franskmannen videre med vinden på styrbord låring. Vinden hadde ligget jevnt på stiv og sterk kuling, og en periode så det ut til at den begynte å avta, men så slo den til igjen og blåste seg opp i over førti knop. Det gikk jevnt i vel 8 knops fart, men i surfebølger kunne loggen vise atskillig mer.

Faroe-iceland-28Dersom det kom ei kraftig bølge samtidig med ei kraftig vindkule, måtte man sitte klar og ta over for autopiloten.

Etter cirka ti timer nådde vi sørvestspissen av Island. Vi begynte å komme i le under land, og vinden avtok. Samtidig lettet skydekket og forrevne lavaformasjoner dukket opp i det ellers flate landskapet.

Faroe-iceland-30 Forholdene er i ferd med å endre seg til det bedre, både på ene og andre og tredje måten.

Etter hvert fikk vi øyekontakt med kameratbåten vår. Den nærmet seg raskt bakfra og snart seilte han forbi. På det tidspunktet hadde vi rullet ut hele fokka, mens franskmannen på Peregrina hadde litt storseil også. Geir-Harald kontaktet ham over VHF og gjorde en gjensidig avtale om fotografering.

Faroe-iceland-31 Peregrina førte atskillig mer duk enn oss, og for snart forbi.

Faroe-iceland-32Selv med den lille fokka, gjorde vi ennå god fart.

Da vi hadde rundet Reykjanes, fikk vi motvind av varierende styrke, men aldri mer enn 14 knop, men ofte ned mot ingenting. Innimellom kjørte vi litt motor Vi forsøkte å være tålmodige, men nå hadde vi lyst til å komme i land. Underveis fikk vi besøk av en gjeng med niser, først en og snart hadde vi en hel flokk rundt oss. Men plutselig forsvant de igjen.

Faroe-iceland-6Niser er ikke så enkle å fotografere. Før vi rekker å trykke på utløseren, er de gjerne forsvunnet igjen. Man må nesten ta en sjanse, trykke av og håpe på at noen samtidig kommer opp.

De siste par-tre milene gikk vi for motor. Det skaffet oss varmtvann så vi fikk tatt oss en dusj hver, den første på nesten tre døgn.

Faroe-iceland-33Faroe-iceland-34Nå nærmer det seg.

Var det Peregrina som lå der rett fram? Nei, det viste seg å være en annen fransk aluminiumsbåt. Vår venn franskmannen var på kaia da vi kom, vinket og gjorde tegn til at vi kunne fortøya longside båten hans, og det tilbudet tok vi imot med takk.

Faroe-iceland-35 Fendere og fortøyningstamper må gjøres klare før vi legger til.

Faroe-iceland-37Endelig framme og vel fortøyd utenpå Peregrina.

Faroe-iceland 38Etappen Torshavn – Reykjavik er over. Roen senker seg over yachthavna under “Harpa”, det nye konserthuset i Reykjavik.

Det var flere som kommenterte bildet som ble lagt ut på Facebook fra seilasen fra Vestmannaeyjar. Mange syntes det var tøft, men våre forhold var ingenting mot hva franskmannen på Peregrina var ute for. Han måtte sitte å håndstyre kontinuerlig i 10 timer fordi autopiloten hans ikke taklet forholdene. Han hadde det tøft, han!

 

Færøyene

Vår endelige fortøyningsplass ble nesten innerst inne i vågen i Torshavn. Gata som gikk langs kaia, het Undir Bryggjubakka, og i husrekka der lå de nye lokalene til båtklubben eller Torshavnar Batafelag. Her fikk vi gratis dusj, internett, toalett og adgang til vaskemaskin.

Færøyene-2Undir Bryggjubakka, Kaipromenaden i Torshavn.

På onsdag visste vi ennå ikke hvor lenge vi skulle bli, så da gjaldt det å få unnagjort mest mulig av sightseeingen. Tur til Kirkjubøur sto høyt på prioriteringslista. De røde bussen Torshavn er gratis. Kanskje noe å tenke på for norske politikere !!  Vi satte oss fremst i bussen. Dermed kunne vi se bedre og samtidig kunne vi bruke sjåføren som guide.

Færøyene-3På busstur til Kirkjubøur.

Færøyene-4 Ved endestasjonen.

Første severdig het var Roykstovan. Den eldste delen av huset er 900 år gammelt og ble i sin tid bygget som bolig og kontor for biskopen. Nåværende eiere har bodd her i 17 – 18 generasjoner.

Færøyene-5Roykstovan i Kirkjubøur. Borterste delen av bygningen er 900 år gammel.

Det ligger ei steinkirke like ved, men den var lita i forhold til Sankt Magnus-domkirken som ruvet like bortenfor. Det var satt opp en del stilaser rundt murene, muligens for å bygge vern mot tidens tann.

Færøyene-6Ruinene etter Sankt Magnus-domkirken.

 Færøyene-7Det er satt i gang tiltak for å stoppe forfallet, eller har de tenkt å restaurere den gamle domkirken?

Veien endte ved Kirkjubøur, men det fortsatte en kjerrevei videre sørøstover. Langs veien var det beitende kyr og sauer.

Færøyene-8Det er visst ikke NRF.

Færøyene-9Den lokale sauerasen ser til forveksling ut som den norske villsauen.

 Færøyene-10Vi følger kjerreveien sør-østover fra Kirkjubøur.

Etter halvannen kilometer kom vi til en bygning som tydeligvis fungerte som fjøs. Plutselig dukket det opp et hårete hode i et av de glassløse vinduene. Var det en okse? Det skjedde ikke mer. Den bare tilsynelatende sto og stirret på oss hvis den i det hele tatt så oss. Vi kunne ikke se noen øyne

Færøyene-11Vi hørte et snøft, og så dukket det opp et hårete hode.

Vi fortsatte litt til, men så ble vi enige om å skille lag. Arild gikk tilbake til Kirkjubø og tok bussen tilbake mens Geir-Harald ville  gå videre rundt Kirkjubønes og videre til Torshavn. Det var ikke så lett, så i stedet tok han over fjellet. Da han kom opp lia flatet landskapet helt ut inntil det skråner nedover mot Torshavn.

Færøyene-12Når man kommer opp på fjellet, flater terrenget ut.

 Færøyene-13Gammel bebyggelse man kan treffe på i fjellet.

Dagen etter, torsdag 21. mai, bestemte vi oss for å gå opp ei rute gjennom Torshavn. Ruta var beskrevet i en brosjyre som vi fant på turistinformasjonskontoret. Det var også der ruta startet.

Færøyene-14Geir-Harald sammen med en gammel kjenning på benken utenfor turistinformasjons-kontoret.

Først gikk turen til Skansen og fyret like ved havna, men så bar det oppover i byen. Man måtte følge godt med på kartet for ikke å gå feil. Vi mistet en av postene, men det tok vi ikke så høytidelig.

Færøyene-15Er vi på rett vei? Arild prøver å tolke kartet.

Ruta passerte et større idrettsanlegg. Nasjonalidretten på Færøyene er roing, men den var ikke representert. Man kan dog si at sportsinteressen her er nyansert.

Færøyene-16Skulpturen ved idrettsanlegget.

Vi gjorde et besøk på nordens hus før vi satte kursen tilbake til havna. Løypa gikk gjennom Vidarlundi som er Parken (med stor P) i Torshavn. Her kom vi først forbi Listasavn som er kunstmuseet.

Færøyene-17
Utenfor Listasavn, kunstmuseet finner vi denne skulpturen.

For øvrig representerte Vidarlundi et vell av frodighet som sto i skarp kontrast til vegetasjonen ellers på Færøyene. Vi følte oss hensatt til dype skoger der vi ruslet nedover stien langs bekken.

Færøyene-18Færøyene-19I Vidarlundi, parken i Torshavn.

Det var ikke bare parken som var spesiell. Like ved der vi lå fortøyd, fant vi Tinganes, den gamle bydelen i Torshavn og det som opprinnelig var byen. Her var det bare eldre hus, fortrinnsvis trehus med torvtak og med smale gater og smug i mellom.

Færøyene-20Færøyene-21Partier fra Tinganes, den eldste bydelen i Torshavn.

Bybussene i Torshavn var gratis. Vi tenkte vi skulle benytte dette tilbudet. Den eneste muligheten ut av byen foruten Kirkjubøur, var å dra til Kaldbak som lå nordøst for Torshavn. Som sagt så gjort. Vi endte opp i ei lita, delvis fraflyttet grend. Her hadde vi to timer til å se oss om før vi måtte gå på bussen tilbake til Torshavn.

Færøyene-22Informasjonsplakat om Kaldbak.

I løpet av formiddagen hadde vi en del andre gjøremål. Blant annet hadde vi vært og proviantert på det store kjøpesenteret, SMS. Vi hadde ikke rukket å spise lunsj før vi dro, men vi hadde med to porsjonspakninger med kylling og salat. Vi fant oss ei trapp på et industribygg nede ved kaia. Her inntok vi lunsjen i fred og ro.

Færøyene-23Medbrakt niste nytes.

Det sto ei lita trekirke på stedet. Den tok vi nærmere i øyensyn. Sammenlignet med antall hus i grenda, fant vi ut at det ville være god plass under gudstjenestene, og når bussjåføren senere fortalte oss at de fleste på stedet heller søkte til baptistmenigheten i protest mot den danske kirke, så forsto vi at det var plass i overflod i kirken.

Færøyene-24Kirka i Kaldbak.

Vi fortsatte ekskursjonen ned til småbåthavna. Var det mulig å få Ymir inn her? Med litt forsiktig lirking ville det nok gå, men hva i all verden skulle det være godt for? Det lå to båter fortøyd her og flere på land. Aktiviteten var ikke høy.

Færøyene-25Fra havna i Kaldbak.

På tur tilbake til bussholdeplassen, kom vi forbi et hus med en hage som virkelig fikk oss til å sperre øynene opp. Hele hagen og gjerdet rundt var proppfullt av figurer og nipsgjenstander av alle slag og med malte steiner delvis som bakgrunn. Det må ha vært samlet og satt opp i løpet av et helt menneskeliv. Bussjåføren fortalte oss at det var ei edre dame som nå var død som bodde der og hadde laget denne unike utstillingen. Bildet under gir på langt nær et rettferdig inntrykk.

Færøyene-26En unik dekorert hage.

Etter hvert følte vi at vi på en måte begynte å bli sittende fast i Torshavn. Vi ville så gjerne videre, men det ville ta fire døgn til Vestmannaejar som var neste mål, men stadig nye lavtrykk truet vestfra og lovet vindstyrke rett i mot av styrke opptil sterk kuling, og det hadde vi lite lyst til å påta oss frivillig. Målet vårt var å nå Reykjavik innen 1. juni, så ennå hadde vi tid til å vente litt.

Færøyene-28Mellom lavtrykkene kunne det bli helt stille i havna.

 Færøyene-30 Oftest var det dette synet som møtte oss når vi kikket opp skylightet.

På torsdag da vi kom tilbake fra spasertur i byen, kom det inn en stor seilbåt, en Najad med Norsk flagg. Vi hjalp dem litt med tampene. De var fire mann om bord og kom direkte fra Lofoten og hit. Navnet på båten var Christina.

Færøyene-31 Christina.

Det var også en skotsk båt ved navn Pangey med en soloseiler som het Michael (Mike) Henderson. Han var tidligpensjonert og hadde gjort seliling til en livsstil. Han hadde en utrolig merittliste, og i løpet av de siste 16 årene hadde han vært nesten overallt i Nord-Europa og i Nord-Skotland var han lommekjendt. På lørdag ble vi invitert om bord på Christina til et glass vin og en prat. Der var Mike også. Christina skulle videre til Shetland, Orknøyene og Hebridene, så da løspraten var over, kom sjøkartene på bordet og Mike fikk fritt spillerom til å øse av sine lokalkunnskaper om navigering i farvann og havner i Nord-Skotland.

Færøyene-29Om bord på Christina. Mike (til høyre) øser av sin lokalkunnskaper om navigering i de nordlige skotske farvann.

 Søndag kastet Christina loss. Shetland neste.

Færøyene-32Christina med kurs for Shetland.

Mandag fant vi ut at vi skulle ta en busstur igjen. Vi ville dra til Vestmanna, den sjuende største “byen” på Færøyene.

 Færøyene-35Vestmanna sett fra veien idet vi nærmer oss.

Museet som vi skulle besøke der, var ikke åpent da vi kom, men vi tok en vandringstur gjennom gatene og langs kaiene.

 Færøyene-36Vestmanna hadde slipp også.

Færøyene-37 Færøyene-38Båter på havna i Vestmanna. Selv om det nok var gamle fiskebåter, var vi i tvil om dagens bruksområde ettersom det var så ryddig på dekk.

Museet var åpent da vi kom tilbake dit litt senere, men da hadde vi bestemt oss for i stedet å bruke resten av tida før bussen kom til å spasere til nabogrenda, Kvivik. Vi startet opp langs hovedveien, men Geir-Harald foretrakk etter hvert terrenget.

 Færøyene-39Arild valgte å følge hovedveien.

Færøyene-40Havbruk var også viktig næring i Vestmanna som ellers på Færøyene.

Færøyene-41 Byggestilen ser ut til å ha tatt en noe sær vending på Færøyene. To hus like
ved veien før vi kom til Kvivik.

Da vi møttes igjen like før Kvivik, følte vi at vi hadde knapt med tid igjen dersom vi skulle nå fram før bussen. Vi tok en snarvei nedover ei bratt li og kom fram i god tid.

Færøyene-42Arild prøver å fote seg ned lia.

Færøyene-43 Færøyene-44Vi kommer inn i bebyggelsen i Kvivik

Færøyene-45Småbåthavna i Kvivik.

Færøyene-46 Færøyene-47 Fra Kvivik.

Færøyene-34Litt av Kvivik sett fra bussen.

Da vi kom heim etter bussturen, bestemte vi oss for å dra neste ettermiddag. Helt trygg for kulingen var vi ikke. Derfor måtte storseilet sjekkes og ikke minst revelinene.

WP_20150525_22_11_46_ProVi måtte ha opp litt av storseilet for å sjekke at alt er i orden før overfarten til Island.

Planlegger avreise tirsdag 26 mai om kvelden. Tidspunktet ble satt for få tidevannsstrømmen med oss gjennom Vestmannasund. Regner med ca. 4 døgn til Vestmanneyar på sydvestsiden av Island.

Shetland-Færøyene

Vestover mot Færøyene

17. mai-toget i Lerwick var over og da var det på tide å sette kursen videre mot Færøyene og Torshavn.

684 Lerwick-Torshavn_resizePå vei ut havna i Lerwick.

Vi valgte å seile ut Yell Sound og da var det viktig å beregne tidevannsstrømmen. I dette farvannet kan den nå opp til 7 knop !!

Capture01Ruta gjennom Yell Sound.

Vi trodde vi var litt seint ute. Strømkart er ikke alltid like lett å tolke, men det viste seg å bli helt perfekt.

684 Lerwick-Torshavn-10_resizeSjelden å se over 10 knop på plotteren :-)

684 Lerwick-Torshavn-12_resizeNår strømmen er på det sterkeste, er det tryggest å styre manuelt.

Da vi nærmet oss utløpet av Yell Sound, var spørsmålet om vi hadde stående vind mellom nordspissen på Mainland, Point of Fedeland, og de forrevne holmene utover. Vi tok sjansen, og det holdt godt. Da vi kom ut av vindskyggen ved ytterste odden, fikk vi god vind, og så lå åpne havet foran oss.

 684 Lerwick-Torshavn-14_resizeSkal vi satse på å legge kursen mellom nordspissen av Mainland og holmene utenfor.

684 Lerwick-Torshavn-15_resizeDet forrevne Point of Fedeland.

684 Lerwick-Torshavn-17_resizeGruney heter den største holmen utenfor Point of Fedeland.

684 Lerwick-Torshavn-18_resizeKartprogram på PC som supplement til plotteren gir god oversikt.

Utpå ettermiddagen hørtes plutselig et kraftig sukk like utenfor skutesiden. Det viste seg å være en hval som var oppe og pustet. I over et kvarter kretset den rundt båten og var stadig oppe og viste seg. At det var en vågehval var lett å se på den karakteristiske hvite flekken på sidene.

684 Lerwick-Torshavn-22_resize Spennende besøk av en vågehval som lenge kretset rundt båten.

Et annet besøk vi hadde, var av en forkommen titing. Den ville absolutt være under dekk. Etter et par forsøk på forvisning, fikk den lov å være på toalettet, men den ble siden funnet død, dessverre klemt i hjel mellom to vannkanner.

684 Lerwick-Torshavn-25_resizeEn forkommen titing ville gjerne hvile og varme seg om bord hos oss.

684 Lerwick-Torshavn-26_resizeDet føltes nok sikkert godt å kunne sitte lunt under dekk i stedet for å kjempe for å holde seg svevende over det ugjestmilde havet.

DCIM100GOPROG0042970.Vi stevner vestover !!

Tidlig på morgenen 19. mai begynte vi å sjeldne konturer av fjell i disen. Vi nærmet oss Færøyene.684 Lerwick-Torshavn-27_resizeFærøyene i sikte.

Vi hadde kurs mot Torshavn og kom inn nord for Nolsøy. Det hadde vi planlagt lenge, for da ville vi få stående vind helt fram til havneinnløpet

684 Lerwick-Torshavn-29_resize

Til og med I-pad kan brukes til noe fornuftig som for eksempel å speile radarbildet  fra plotteren.

684 Lerwick-Torshavn-30_resizeVi nærmer oss Torshavn. Nolsøy om babord.

På overfarten hadde vi valgt å holde litt mer nordlig kurs på grunn av værmeldingene som spådde nordlig vind. Vi kom derfor inn mye lengre nord enn den planlagte ruta som var den rette linja mellom Yell Sound og innseilingen til Torshavn.

Capture08Skjermbilde fra PC’en halvannen time før ankomst viser hvor vi var og hvor opprinnelig planlagt kurslinje lå (grønn strek).

DCIM100GOPROG0142999.

684 Lerwick-Torshavn-33_resizeSom vanlig på siste strekket mot havn, er vi oppe begge to for å nyte nærværet av land.

684 Lerwick-Torshavn-37_resizeVi er allerede innenfor moloen i Torshavn og har peilet oss inn på lystbåthavna.

Vi valgte den første muligheten vi fant til å legge til kai. Det var forresten samme plassen som Ymir lå ved året før.

684 Lerwick-Torshavn-40_resizeEndelig ved kai i Torshavn.

Det tok ikke mange minuttene før tollvesenet var på plass. Vi hadde snakket litt om hvorvidt vi skulle oppgi alt vi hadde av drikkevarer, men vi ble ikke engang spurt. Det var bare å fylle ut noen papirer, så var alt i orden.

Vi lå bra nok der vi lå, bortsett fra en ting. Båtklubbens trådløse nettverk nådde ikke fram dit vi lå. En kar fra havnekontoret viste oss en plass lenger inn hvor vi kunne fortøye. Vi flyttet dit. Da lå vi like ved de nye lokalene til båtklubben og kunne nyte godt av deres faciliteter, dusj, toalett og vaskemaskiner.

684 Lerwick-Torshavn-46_resizeYmirs endelige plassering i havna.

684 Lerwick-Torshavn-47_resize

Vi far framme. Nå lå Færøyene for våre føtter. Hvor lenge vi skulle bli, ville blant annet værmeldingene bestemme.

Shetland

Etter ganske nøyaktig to døgn i sjøen, fant vi oss vel til rette “long side” Skirnir, ei solid Colin Archer-skøyte fra Stord.

Shetland 01_resize
Vi ligger godt fortøyd longside Skirnir.

Så var det å gjøre seg bedre kjent i Lerwick. Miljøet rundt Albert Dock hvor vi holdt til, var preget av to store floteller i umiddelbar nærhet og flere lenger nord i Lerwick.

Shetland 02_resize
Arild og Elisabeth. Albert Dock hvor vi ser masta til Ymir rett bak hodet til Elisabeth, og med to floteller i bakgrunnen.

Bebyggelsen i Lerwick var preget av britisk byggestil i stein og betong. Gatene var smale og ofte uten fortau.

Shetland 03_resize
Shetland 04_resize
I Lerwick kunne vi også finne ei lita fin sandstrand mellom bygårdene.

Shetland 05_resize
På havnekontoret fikk vi nøkkel til lokalene til Lerwick Boating Club. Her kunne vi dusje og vaske klær og om kveldene kunne vi gå hit og ta en øl og snakke med lokale båtentusiaster.

Shetland 06_resize Shetland 07_resize

Shetland 25_resizeInn her til venstre gjennom smijernsporten lå et hyppig besøkt etablissement, det offentlige toalettet, for øvrig det reineste vi har sett.

Shetland 08_resizeHer, til høyre, ligger, The Lounge Bar, kjent fra TV-serien: “Himmelblå”. Det var her Kim holdt til da han ble borte.

Storbritannia og Fish and Chips hører på sett og vis sammen. Her skiller ikke Shetland seg ut på noen måte. Tvert i mot. Vi visste om et sted hvor varene smakte ekstra godt, så det måtte vi prøve, og vi ble ikke skuffet. Den sedvanlige hysa var både god og velsmakende.

Shetland 18_resizeVi prøver oss på en standard Fish and Chips av beste kvalitet, Elisabeth og Arild.

Dagen etter ankomsten leide vi bil, en nett liten rød Volkswagen, slik at vi kunne få sett oss litt om på Shetland før Elisabeth reiste heim. Vi satte først kursen sørover mot Sumbourgh og besøkte den gamle fyrstasjonen på Sumbourgh Head. I løpet av siste året hadde de bygt opp et helt nytt museum der som vi besøkte.

Shetland 13_resizeGamle hustufter like ved flyplassen på Sumbourg

Shetland 15_resizeFyret på Sumbourgh Head. Selve fyret er automatisert og virker som før, men fyrstasjonen er gjort om til museum.

Shetland 16_resizeUnder siste verdenskrig ble det satt opp en radarstasjon på Sumbourgh Head. Kontrollrommet er rekonstruert og er en del av museet på fyrstasjonen.

Da vi dro nordover igjen, kjørte vi en alternativ vei nærmere vestsiden av øya. Topografien her skilte seg ut med sine gressletter og hvite strender.

Shetland 17_resizeLandskap fra vestsiden av sørlige del av øya Mainland på Shetland.

Shetland 23_resizeShetlandsponnien er nesten som en del av landskapet. Vi treffer på den nesten
overalt i landskapet.

Vi gjorde et stopp i Sandwick som ligger på østsida av øya. Her tok vi en kaffepause på en kafe med et privat lite museum som det var nærliggende å kalle: “De Sandwickske Samlinger”. Vi fortsatte til Scalloway hvor vi besøkte Scalloway museum. Museet drives av “The Shetland Bus Friendship Organisation”, og en stor del av utstillingen dreier seg om Shetlandbussen, båttrafikken over Nordsjøen under siste verdenskrig.

På museet fikk vi låne nøkkel til ruinene av Scalloway Castle, en gammel middelalderborg.

Shetland 19_resizeScalloway Caslte, eller det som er igjen av det.

Shetland 20_resizeInne i borgruinene var det hengt opp tavler med informasjon. Da vi ikke alltid tok oss tid til å lese, var det praktisk å ta bilde av tavlene i stedet.

Shetland 22_resizeNew Street i Scalloway.

Før vi dro tilbake til Leirvik, kjørte vi en tur ut på Trondra og Burra, to øyer med broforbindelse til land like sør for Scalloway. På Burra fant vi i enden av veien en bondegård i gammel stil. Her måtte vi stoppe og studere dem gamle byggestilen samt å se på sauene som nettopp hadde lammet.

Shetland 24_resizeGammel Shetlandsk bondearkitektur.

Torsdag 14. mai forlot Elisabeth oss og tok et tidlig fly fra Sumbourgh, men allerede samme dag fikk vi selskap av flere seilbåter fra Trøndelag. Vi møttes både på Båtklubben og på The Lounge Bar samt at vi besøkte hverandre om bord.

 Shetland 09_resize
Til tider var det høy stemning på The lounge Bar. Men for øyeblikket er det bare Arild som klonker litt på pianoet.

Shetland 10_resize
En liten whisky om bord hos Kenneth på If… hjelper tydeligvis godt på humøret. Arne, Arild og Per Gunnar.

Shetland 26_resizeHer ligger vi sammen med bare trønderske seilbåter. Fra venstre: Splitter Pine, Ark Mari, If… (utenpå Ark Mari), Ymir (bak If…), Toman (utenpå Ymir), Linnea (bak Toman) og katamaranen husker vi ikke navnet på.

Båter på langtur som oss, trenger proviant av mange slag. Noe av provianten kan det lønne seg å kjøpe tollfritt. Ei forretning som hjalp godt til med det formelle, var Zetland Bond. Vi ble hentet på kaia og skysset tilbake da vi hadde fått det vi syntes vi behøvde.

Shetland 11_resizeLokalene til Zetland Bond var ikke blant de mest innbydende, men til gjengjeld var servicen god, og så hadde vi det vi trengte av tollfrivarer.

Shetland 12_resizeVi syntes vi hadde gjort forholdsvis beskjedne innkjøp.

En av hensiktene med å seile til Shetland, var å feire syttende mai i litt alternative omgivelser sammen med venner av Norge i på Shetland. Klokka elleve på formiddagen var vi samlet på kaia. Snart var toget i gang. Musikkorps hadde vi ikke, men vi hadde to trommeslagere Per Gunnar og Halvard fra henholdsvis If… og Splitter Pine. Ellers sang vi av full hals Ja vi elsker og Norge i rødt hvitt og blått. Etter en stor runde gjennom Lerwick var vi tilbake der vi startet og avsluttet med å synge Ja vi elsker. Etterpå var det kaffe i metodistkirken, men der takket vi nei. Vi hadde identifisert ei luke mellom lavtrykkene og tidevannsstrømmene gjennom sundene på Shetland tilsa at vi måtte dra nå. Færøyene neste.

Shetland 27_resizeSyttendemaitoget på Shetland 2015 på vei langs Commersial Street i Lerwick.

Shetland 28_resizeRunden gjennom byen er nesten fullført

Shetland 29_resizeNå er det gjort. Syttendemaitoget er ankommet endestasjonen for 2015. Bare en siste adjø til gutta før vi stikker til havs.

Over til Shetland

I Kristiansand, 8. mai, var det mannskapsbytte. Pål dro heim og Arild kom inn i stedet, Det blåste fortsatt friskt fra vest, hvilket innebar motvind, men inne i fjorden var det lunt. Ettersom neste mål var å komme til Høllen for å bunkre, var det ingen grunn til nøling med å legge ut. Motvind og trangt farvann tilsa ikke store friheten når det gjaldt bruk av seil. Vi gikk mest for motor. Halv åtte om kvelden, etter cirka to timer, la vi til ved Rema 1000 i Høllen.

682 KRS-Lerwick-5_resize
I den indre, lune havna i Høllen fikk vi både bunkre diesel og kaiplass for natta.

Vi overnattet ved kai utenfor Rema 1000, men vi sto opp grytidlig og kastet loss. Værmeldingene viste nemlig vindreiing til sørøst om ikke akkurat den snilleste vindstyrken. Klokka fire om morgenen, sto vi ut fjorden igjen.

682 KRS-Lerwick-11_resize
Sola begynner å stå opp, vinden er laber, men meteorologiske har lovt oss mye mer.

Da vi kom i mer rom sjø, heiste vi genoaen. Storseilet lot vi ligge, for vi visste at snart ville vi ha mer enn nok vind som det var. Og fem knop er da heller ikke å forakte. Vi passerte godt utenfor Lindesnes og vinden økte.

682 KRS-Lerwick-16_resize
Vi lenser for 8 knop med vinden på styrbord låring.

Vi byttet ut genoaen med fokka, men likevel gjorde vi seks og sju knop og av og til opp i åtte. Det ble kaldt å sitte ute på vakt, men ved å ta ned ene halvparten av skilleveggen under sprayhooden, kunne vi sitte i ly for været. Med i-pad’en koblet opp mot navigasjonssystemet, hadde man full kontroll.

682 KRS-Lerwick-17_resizeMed hele navigasjonssystenet på i-pad’en, har man full kontroll mens
man sitter i le for vinden.

I følge værmeldingene kvelden før skulle det spakne utover dagen, men da Geir-Harald sjekket været litt senere var situasjonen en annen.

682 KRS-Lerwick-22_resize
Grib-filene viser at et nytt lavtrykk er i ferd med å gi oss kraftig motvind.

Den fine unnavinden ville ikke vare. I stedet ville vi få nordvestlig kuling midt imot. Stiv og sterk kuling blir man gjerne lei av selv om den kommer aktenfra, men når den kommer midt i mot og man knapt kan avansere, da er det ikke lenger gøy. Valget var ikke vanskelig. Egersund neste.

682 KRS-Lerwick-24_resize
På vei inn indre havna i Egersund lørdag ettermiddag.

Klokka seks var vi vel fortøyd i Egersund. Vi laget oss middagsmat, og så fulgte nye studier av værmeldinger. Det så ut til å bli vanskelig å finne et passe tidsvindu å krysse Nordsjøen i. Stadig var det nye lavtrykk som lå og lurte. Konklusjonen ble å starte tidlig neste morgen. Da var det fremdeles motvind, men med moderat vindstyrke.

Kart
Stipulert rute over til Shetland. Den vestlig kursen er gitt av den nordvestlige vinden som var spådd for mandag.

Halv seks var alle på beina og gjorde klart for å kaste loss. Været var totalt forandret fra kvelden før. Frokosten tok vi i cockpiten mens vi tuslet for motor gjennom sundet nord for Eigerøya.

682 KRS-Lerwick-28_resize
Over blikkstille vann sklir vi ut havna i Egersund tidlig mandags morgen mens fendere og tamper blir omfordelte.

Da vi kom ut i åpent farvann heiste vi storseil og genoa. Vi satte et rev storseilet, ikke for at det var nødvendig, men mer av makelighetshensyn, for i følge værmeldingen skulle vinden dreie og øke i styrke. Foreløpig hadde vi lett til laber bris. Det var solskinn og sjøen var forholdsvis rolig. Men kurslinja gikk rett vestover som stipulert. For øvrig var det behagelig seilas, så behagelig at Elisabeth så seg råd for å lage en diger omelett som vi nøyt til lunsj i cockpiten.

682 KRS-Lerwick-30_resize
Elisabeth beriker omeletten med skiver av gul ost.

682 KRS-Lerwick-31_resize
Omeletten blir delt opp etter sektorprinsippet.

Ut på formiddagen begynte vinden å dreie slik at kursen ble mer og mer mot sør. Vi fant det for godt å slå. Heldigvis fortsatte vinden å dreie, men nå var det til vår fordel. Men samtidig med at den dreide, øket den også i styrke. Utpå ettermiddagen hadde vi den godt og vel bakenfor tvers, men da måtte vi også redusere seil. Det var først storseilet som fikk unngjelde. Siden ble også genoaen rullet inn til fordel for fokka som nå ble eneste duken som dro. Ikke desto mindre gjorde vi jevnt over 6 knop.

Utpå ettermiddagen så vi nødvendigheten av å være tidlig ute med å dekke søvn-behovet. Vi gikk stort sett halvannentimers-vakter. Da ble det tre timer til å sove på dersom det ikke er andre ting som må gjøres.

682 KRS-Lerwick-32_resize
Elisabeth passer på å dekke søvnbehovet på benken til styrbord. Der ligger man stødig så lenge vi har vinden om babord.

 Etter hvert som det led utpå natta, ble det heller hustrig å gå vakt i cockpiten, selv om man satt i le for vinden. Geir-Harald fant det atskillig mer komfortabelt å etablere seg ved kartbordet. Med radaren på i-pad’en hadde han full kontroll.

682 KRS-Lerwick-34_resize
Med kartplott og vind-data på navigatorskjermen og radaren på i-pad’en har man full kontroll over navigasjonen og slipper å stå i cockpiten og fryse.

Utpå morgenkvisten spaknet vinden litt og fokka ble skiftet ut med genoa. Det øket farta betraktelig. Vi seilte med kjølen oppe, og da blir det mindre giring i båten. Mandagen ble for en stor del en drømmeseilas selv om man gjerne skulle ha ønsket seg litt mer solskinn

Vi begynte også å få øye på en og annen oljeplattform. Disse har en sikkerhetssone rundt seg som uvedkommende som oss ikke får komme innenfor. Vi passet imidlertid på å holde god avstand.

682 KRS-Lerwick-36_resize
Vi holder god avstand fra oljeinstallasjonene for ikke å komme i konflikt med sikkerhetssonen deres.

 Vi begynte å nærme oss Shetland. Vi hadde cirka 12 nautiske mil igjen da Geir-Harald litt over tre hørte på VHF’en en som tilkalte hjelp. Det var en norsk seilbåt på vei til Shetland. De hadde problemer med motoren. Den var løs. Men det undret både oss og de på redningsbåten på Shetland at de ikke kunne seile til lands. Det var jo en seilbåt og det var fin vind. Svaret på den gåten fikk vi først flere dager senere.

Snart begynte vi å se lysene fra land og blinket fra Sumbourg Head på sørspissen av Shetland og konturene av Brassey viste seg tydelig. Da sola sto opp, kom den akkurat klar av øya Noss.

682 KRS-Lerwick-42_resize
Soloppgang ved øya Noss.

Da vi kom inn i Brasseysundet, måtte vi senke kjølen, for nå ble det kryss. Vi klarte ikke å stå rett opp sundet, men måtte gjøre et slag østover. Siden gikk vi for seil, det vil si bare genoa, helt til vi bare hadde å runde et stort hotellskip som lå til kai utenfor yachthavna. Da først startet vi motoren og dro inn genoaen.

682 KRS-Lerwick-44_resize
Fyret på Brassey ved innløpet av Brasseyfjorden.

682 KRS-Lerwick-49_resize
Siste odden vi måtte runde før vi sto rett innover mot Lerwick.

682 KRS-Lerwick-51_resize
 Lerwicks forstad i sør må foreviges.

Vi fant ikke ledig kaiplass, men det nest beste var ikke å forakte, ei solid, norsk Colin Archer-skøyte ved navn Skirnir. Senere fikk vi vite at den var bygget i 1998 etter tegninger av Colin Archer. Modellen var Vardø, et lystfartøy, men tre fot forlenget og fribord øket med en plankebredde.

682 KRS-Lerwick-55_resize
I passiar med et av mannskapet på Skirnir.

Det var en god grunn til at vi ikke la oss til å sove. Vi var nysgjerrige. Vi ville så gjerne finne ut av hva slags båt det var som hadde problemer og hva som egentlig hadde foregått. Om sider kom da redningsbåten inn med en gammel Maxi på slep. Om bord var det tre eldre herrer i 70-årene hvorav en var handicappet. Vi ble siden bedre kjent med dem.

682 KRS-Lerwick-57_resize
Redningsbåten sleper inn en tafatt gammel Maxi.

682 KRS-Lerwick-59_resize

682 KRS-Lerwick-60_resize
En velfortjent frokost etter fullført overfart.

 

 

Langs Sørlandskysten

Son-Kristiansand 05-07 mai 2015

Årets seiltur går til Island via Shetland og Færøyane. På tilbaketuren er planen å seile til Hebridene, gjennom Caledoniakanalen og til Orknøyene før kursen settes hjemover. På første etappe til Kristiansand vår Pål Byhring og Elisabeth Jåsund med.

681 Son-KRS-2_resize

Før avgang Son. Geir, Elisabeth og Pål med «Ymir» caps !!

 

681 Son-KRS-3_resize

Pål sørger for at provianten er på plass.

Capture

Vi startet ut forsiktig og satte kursen mot Jomfruland. En etappe på 65 nm.

681 Son-KRS-4

Elisabeth styrer mens Pål sjekker ruta.

681 Son-KRS-12_resize

Kraftig regn gjorde at Pål valgte å sitte i skjul å følge med på padden. Godt å ha trådløst nett om bord :-)

681 Son-KRS-14_resize

Framme på Jomfruland og eneste båten på brygga. Kommer vi tilbake i juli er det nesten umulig å få plass på denne populære havna.

681 Son-KRS-13_resize

Pål fikset middag. Smakte herlig etter noen timer i sjøen !!

681 Son-KRS-20_resize

Jomfruland er en rullesteinsøy med fantastisk flott natur. Geologisk er øya et stykke av en stor endemorene fra istiden som ble dannet nesten 12000 år siden. Det er isen som har laget de karakteristiske rullesteinsformasjonene som en finner flere steder på øya.

681 Son-KRS-31_resize

Jomfruland er også kjent for sine store hvitveis enger som Pål stolt viser fram !!

681 Son-KRS-45_resize

Men vi måtte videre. Dagen etter ble det frisk vind og skarp kryss mot Kristiansand. Vind fra vest 15-32 knop. Da var det godt å ha fokk på rull. Med to rev i storseilet gikk båten på skinner.

681 Son-KRS-52_resize

Etter å ha stampet oss fram i motvinden var det deilig å ta en avslappende avstikker inn i Blindleia.

681 Son-KRS-53_resize

Her er nesten merkingen noe overdrevet. Ikke mange andre muligheter å ta seg fram.

681 Son-KRS-60_resize

Pål er lommekjent og viser vei.

681 Son-KRS-66_resize

Elisabeth finner veien langs holmer og skjær. Vindmølla har for anledningen gjort skikkelig krøll på seg :-)

681 Son-KRS-69_resize

Endelig framme i Kristiansand. Utseilt distanse fra Son 170 nm. Eneste båt på havna igjen. Fordelen var at havnekontoret var stengt så da slapp vi havneavgiften..

 

 

 

 

MALSTRØMMER

Værøy – Sørvågen 30. juni – 1. juli

En halv dag på Værøy. Proviantering på coopen og rusletur til fyret. Nordavinden like sur som den har vært hele tiden, men sola skinner i det minste, og i le for vinden er det faktisk ganske varmt! Enkelte væringer (heter det dét?) hadde endog trukket i sommerantrekk, men rett rundt hushjørnet var det på med genser, bukse og vindjakke igjen. Artig å gå rundt.

WP_20140630_010 - Copy
Sørland, Værøy

Det kunne like gjerne ha vært et arrangert bilde fra en turistbrosjyre, men plutselig står du der på brygga med fiskeslog på skoene og lukta av fisk som river i nesa. To fiskere sitter på en skøyte og greier garn, to andre karer har røykepause på trappa. En gjeng ungdommer pakker tørrfisk, og innimellom hjellene driver et par stykker på med å skjære ned årets fangst som har hengt der til lufttørking siden februar. Det ER ingen kulisse, her lever og arbeider folk i hverdagen. VI er derimot turisten, kikkeren – riktig nok av det ”veloppdragne” og oppriktig interesserte slaget (og kapteinen har til og med nesten riktig dialekt!), men vi vil alltid oppleve nye steder i et utenfraperspektiv.

WP_20140630_019 - Copy

WP_20140630_013 - Copy

WP_20140630_028 - Copy

Egentlig ventet vi på at Moskenesstrømmen – verdens største malstrøm i volum – skulle roe seg såpass på fjære sjø at vi kunne passere. Hvem har ikke lest Jules Vernes og andres hårreisende beskrivelser og sett dramatiske bilder og tegninger av strømvirvler som tar både ”mann og mus”? Kapteinen hadde lest seg godt opp på strømningsforhold i Den Norske Los, og funnet et godt vindu for overseiling. Etter å ha ventet både lenge (men ikke lenge nok for fjelltur) og vel (flott spasertur til fyret), var kapteinen klar for nye eventyr, og avreisen ble fremskyndet med et par timer. Jeg vet ikke om det var vår lokale båtnabos lattermilde kommentar: E’ dokker redd før å bi’ tatt av straumen? som gjorde utslaget? Her var det uansett lite rom for kjerringas protester!

Farvel, Værøy, hyggelig å hilse på!
På med to-tre lag med ull og vindtøy, votter og lue, redningsvest og egnede sko, og til sjøs bar det – igjen. Seilasen kan kort oppsummeres slik: Litt vind, passe vind, MYE vind!, helt stille, masse vind og bæng! Null vind. Bølgene fulgte disiplinert etter hverandre lenge, så rullet de i alle retninger samtidig, rullet i takt igjen – og forsvant. Kjerringa pustet lettet ut, fremdeles tørr og i live.

Nå var vi i le av Lofotveggen, og det ble plutselig full sommer! Vi skrudde av motoren, kledde av oss noen av lagene med ull, laget og spiste middag og FISKET! Der lå vi og duvet på dønningene med Lofotveggen i bakgrunnen, Mosken sydvest for oss og Værøy i horisonten. Havtåka kom sigende inn fra havet nordfra, la seg over topper og fjell og fulgte sprekker og dalsøkk ned på motsatt side. Vi satt med hver vår fiskestang, blodferskt hvalbiff på tallerkenen og et blikkstille hav som bare klukket mot skutesiden. Fisk var det nok av. Vi stoppet etter to makrell og tre sei.

WP_20140630_034 - Copy

WP_20140630_040 - Copy

WP_20140630_037 - Copy

Sola forsvant bak Lofotveggen, og nattely fant vi i Sørvågen. En fin-fin dag!

2 x ESPOLIN

Røst – Værøy 29. – 30. juni

På vei over Vestfjorden benyttet jeg anledningen til å lese både Pål Espolin Johnsons bok ”Alt for Norge” og boka ”Eventyrlige Espolin” om kunstneren Kaare Espolin Johnson. Førstnevnte nær slekt, den andre fjernere slekt. Begge har viet mye av sitt forfatter- og kunstnerliv til skildringer av Nord-Norge. Kaare vokste opp i Finnmark og sluttet aldri å lengte ”hjem”. Godt ut i livet reiste han til Lofoten og fant mye av det han søkte. Han kjøpte hus i Kabelvåg, og det ble bestemmende for lokaliseringen av Galleri Espolin. Galleriet er blitt en flott ramme om hans liv og virke. Boka, som er skrevet av Linda Lillevik, skildrer hans liv og kunst i en historisk kontekst, og slik blir boka også en spennende historie om et levd liv på 1900-tallet (1907 til 1994). De litt mørke Lofot- og Finnmarksbildene til Kaare var lett relaterbare til Påls bok om livet på Mostad, Værøy. Av en eller annen grunn har jeg aldri tidligere fått lest den, men det var jeg nesten glad for nå. På tur til Lofotens ytterpunkter, Røst og Værøy, i en moderne, trygg og komfortabel 42 fots seilbåt, trenger man å bli minnet på hvilke blodslit livet her en gang var.
Espolin bilde
Et av Kaare Espolin Johnsons bilder. Tøffe forhold for kystfiskerne.

Bok
Forsiden på boka om Mostad-folket.

Helt oppslukt ble jeg av Magda og alle de andre på Mostad/Måstad, et lite samfunn på en stripe mellom fjell og hav. Her bodde det hundre og femti mennesker på det meste. Nå er det folketomt også her. De levde av det naturen ga; fisk fra havet, sjøfuglfangst og noen husdyr.Tilværelsen var tøff, ekstrem er vel et bedre ord, der boka beskriver en hverdag i evig kamp for det daglige brød. Havet ga, men tok også. Her er hjerteskjærende fortellinger om familier som mistet ektemenn og barn. Mange ble på havet her hvor havet er på sitt verste. Men ”Alt for Norge” er også en historie om samhold, ansvar, flittighet og ydmykhet. I dag er de fleste husene borte. Mange demonterte og tok husene med da de flyttet, for så å sette dem opp igjen på sitt nye hjemsted. Tuftene står igjen, sammen med en del av de gamle bygningene som nå er restaurert.

Nå manøvrerte vi Ymir i mer enn 20 knops kaste- og fallvinder inn mot stranden på Mostad. Vi så stien slynge seg oppover mot fjellet. Av alle steder det ikke er mulig å ta seg frem for noen, fant Mostadfolket det ene stedet der det ikke er umulig. På våren og sommeren gikk de strekningen hver dag; over til fuglefjellet for å fange sjøfugl eller sanke egg, eller opp på heia for å slå. Ikke rart stien har dannet en dyp fuge etter mange hundre års bruk. Fremdeles ligger den som en synlig strek i landskapet, fra bygda nede ved havet til den forsvinner i himmelsyn. Vi fant igjen brønnen i enden av ”Husbekkvegen”, Petter-huset der kjøpmannen bodde, tuftene etter Magdas hus og Monrad og Katrine-huset der det bodde folk til 1974. Resten greide fantasien å mane frem. Mettet på inntrykk og i ærbødighet for livet der på yttersia satt vi kursen tilbake til vår egen tid.

IMG_1505-red

IMG_1474-red

IMG_1470-red

IMG_1544-red

 

 

STØTT – OG GJERNE STADIG!

Rødøy – Støtt – Røst 27. – 28. juni

For en morgen! Blikkstille hav, strålende sol og noen yoga-solhilsener på brygga. I ullstillongs og T-skjorte var nok det et muntert syn, men så var vi de eneste i havna.

Seilvind var det dårlig med, så vidt krusning på overflaten da vi forlot Rødøy. Vi passerte den ene vakre øya etter den andre på vår vei mot nord. Og vi FISKET – endelig! To torsk på kort tid av samme type som beskrevet i kapittel ”Himmelblå”. Nå ligger de skivet i kjøleskapet klare for middag – og kapteinen har måttet svelge et par kameler til. Å rusle av gårde for motor er egentlig ganske avslappende. Båten går bare så fort som den går, og det er ikke fort. Vi tråklet oss igjennom smale sund. Vi møtte ingen på vår ferd, men så mange hus og gamle brygger og rester av virksomhet fra kystens storhetstid.

IMG_1375
Fiskelykke!

Målet ble Støtt. Støtt er en øy, befolket med 30-40 personer, de har egen butikk, dieselpumpe, fergekai og verdens mest sjarmerende restaurant! En virkelig perle som tar mål av seg å servere lokal mat av ypperste klasse. Restauranten ligger i en restaurert brygge med butikk, post og telegraf, og bordene står midt i et autentisk miljø fra århundreskiftet. I tillegg er det uteservering. Det finns også en liten gjestebrygge – og for dem som ikke har ”huset på ryggen” i form av båt, finnes det pr. i dag 18 senger fordelt på to hus. Hele herligheten ligger en times hurtigbåttur fra Bodø. Ildsjelene er et søskenpar og deres foreldre i 80-årene som vi traff på butikken. Hele familien er engasjert. Hvilken herlighet! Jeg vil gjerne dit igjen. Vi bommet helt på lunsjen, som vi inntok i båten før vi var klar over hvilke godsaker som ble servert like ved. Restauranten var så ny at det ikke sto noe om det i havneguiden, men ett er sikkert: Er du/dere i nærheten så ikke gå glipp av Støtt!

WP_20140627_007

IMG_1386

WP_20140627_010

Bord med utsikt. Hva med gourmetmat servert midt i den gamle butikken?

Tidlig kveld satt vi kursen mot Røst. Ikke så mye vind, men nok til å seile. Det ble en flott nattseilas i midnattsol. Vinden dabbet av noen timer slik at vi måtte gå for motor, men økte på igjen etter hvert.

WP_20140628_003Natt over Vestfjorden

IMG_1420-5
Vi nærmer oss..

Klokka fem la vi til kai på Røst. Det finnes flere muligheter for å legge båten i havna. Det som står merket som gjestebrygge er den offentlige brygga langs moloen innerst i vågen. Her ligger man godt og gratis (strøm kan kjøpes), men OBS den store forskjellen på flo og fjære når du fortøyer. Andre alternativ er flytebrygga på nordsiden (babord). Dette er gjestebrygge med vann og strøm (100 kr. pr. natt). Litt lenger inn i vågen ligger Utrøst gjestehavn. Hold styrbord side innover vågen. Gode fortøyningsmuligheter ved flytebrygge, eventuelt i en bås, og fasiliteter som vann og strøm, og med en veldig hyggelig vert som driver pub på andre siden av veien med rikholdig utvalg av drikke og noe matservering. Anbefales!

Røst er spesiell. Absolutt padde flatt. Husene er godt synlige mot horisonten uansett hvorfra du kommer sjøveien. Det er mange fiskebruk og enda flere hjeller – på denne tiden for det meste tomme. Bare et og annet sted henger det tørrfisk igjen etter årets Lofotfiske. Fristelsen blir stor, og vi ber pubeieren om å få kjøpe en fisk. Vi kommer ut med to stykker i gavepakning + en haug med oppskriftshefter. Her er det bare for gourmeten å slå seg løs over grytene! Fin spasertur til kirken og kommunehuset, enkel lunsj på Quirini.

Røst har (for meg) to kjente menn: Pietro Querini og Per Fugelli. Førstnevnte var en sjøkaptein og handelsmann av veneziansk adelsslekt som havarerte med sin seilskute på vei til Flandern (Belgia) i 1431. Han kom (en smule!) ut av kurs etter et kraftig uvær, og han og flere av mannskapet berget seg i land på Røst i vinterstormen i januar 1432. De ble tatt godt i mot av lokalbefolkningen, fikk smaken på tørrfisk og har antakelig tatt god for seg av både det ene og andre øya hadde å by på! Den dag i dag er mange røstværinger både brunøyde og svarthårede. Tre måneder senerer dro gjengen av gårde med en skute full av tørrfisk, og voila! – tørrfiskeksporten til Italia var et faktum (historien litt forenklet..). Det eksporteres millioner av tørrfisk fra dette lille samfunnet hvert år, og inntekten fra tørrfiskeksporten  sies å utgjøre nærmere 300.000 kroner per innbygger per år. Ikke alle kommuner i Norge kan skilte med slike beløp!

Kjendis nummer to er ”gammeldoktoren”, Per Fugelli (han med tversover’n, vet du). Han har et stort hjerte for Røst, og ble i fjor utnevnt til æresborger i kommunen. Vi traff på ham på Querini til lunsj, i ivrig og interessert prat med flere av de lokale. Han har nok bidratt til å sette Røst på kartet for mange.

Vår ferd gikk videre halvannet døgn senere. Nå i retning Værøy. Noen bilder fra Røst under:WP_20140628_006 WP_20140628_009 WP_20140628_018

 

GYLDNE TIDER

Enkelte dager er slik dager BØR være; sol, fantastisk seilvind, vakkert landskap og god stemning.
WP_20140626_022
Bygda Tonnes

Kapteinen og jeg startet dagen til vekkerklokkens iltre signal, men det var ikke noe vanskelig å sovne igjen. Det er forresten ganske smart å ta en liten lur til, for da er båten varm og kaffen klar når jeg endelig får buksert kroppen ut av køya. DET kan forresten være litt av et C-moment når du skal åle deg ut med hue først. Enten er jeg litt ekstra tung i toppen (trodde egentlig det var motsatt!), eller så bare ER det sånn at man plutselig får overbalanse og går på hue ut. 70 cm ned til dørken føles da ganske høyt. Alternativet krever mer akrobatikk: Få beina der de bør være, nemlig først. Det betyr 180 graders rotering på ganske begrenset plass – og helst uten å gni tærne godt inni nesa på kapteinen. Da blir’n nemlig sur.

Dagen startet altså forholdsvis bra. Begge kom seg ut av senga på anstendig vis.
Program for formiddagen var Tonnes-grotten. 20 minutters gange fra Tonneshavn ligger en svær grotte, 185 meter dyp. Det var nesten som hullet i Torghatten, for sagnet sier at en hund kom seg igjennom til andre siden av fjellet. Det betyr, hvis historien stemmer, at Tonnesgrotten er gjennomgående. Men ett er sikkert: Den er IKKE forserbar for MEG, jeg hadde ikke fått hue inn i sprekken en gang!

WP_20140626_008WP_20140626_002
http://no.wikipedia.org/wiki/Tonnesgrotten

Etterpå fant kapteinen en flott sti. Den fulgte kanten av et stup, og det løsnet steiner under oss og over oss i ett. Han syns det var veldig enkelt men ganske spennende. Jeg syns det var veldig spennende men ikke det spor lett der jeg klamret meg fast i lyngen mens kjeften gikk med ord som ikke egner seg til gjentagelse. Han fikk for øvrig rett, utsikten var mer enn fantastisk. Helgelandskysten åpnet seg, vi så til Lovund og Træna lengst ut. Andre øyer lå på rekke og rad – det var virkelig litt av et skue!

Kristin Blogg 09

Kristin Blogg 07

Dagens seiletappe var i motsetning til de to foregående ikke særlig lang.  Vi hadde flotte forhold; vind opptil 20 knop/10 m/s, flott vær men iskald nordavind. Seilingen var derimot fantastisk. Klokkergården på Rødøy var målet. Her er det restaurant i et vakkert oppusset hus (den gamle skolen/Klokkergården), flott bryggeanlegg med alle fasiliteter, storslått natur og gode turmuligheter. Restauranten har vi nettopp besøkt. Nydelig dekkede bord, blomster, vinglass og hvit damask, men likevel uformelt. Maten var ok men ikke mer enn det. Interiøret og utsikten derimot var upåklagelig!

Rødøy
http://www.klokkergaarden.no/

Nå senker roen seg over Ymir. Kapteinen vil gjerne bestige et par fjell før han legger seg, men er usikker på om han orker likevel. Jeg har krabbet opp i sofakroken med pc?en og er ikke motivert for fjelltur. Sola kaster gyllent lys over landskapet der den når, og livet er ikke det verste man har.

kristofferarntsen
(Bilde hentet fra nettsiden)

 

 

 

 

MOTVIND

Dalsvågen, Dønna 25. – 26. juni

Gårsdagen ble laaaaang. Start fra Ylvingen i passe late-seg-ferie-frokost-tid. Farvel til Lille My og Fredrik, som skulle utforske området noen dager til før kona mønstrer på i Sandnessjøen om noen dager. Gutter: Finn dere eldre damer! Da går man av med pensjon samtidig og mannskap er alltid for hånden. Både kapteinen og Fredrik er nå prisgitt det de får tak i fra rundt-omkring, men bare så det er sagt: Begge to var svært så fornøyde med det de hadde funnet til nå.

I etterpåklokskapens lys ser man egentlig ting veldig klart. Evalueringen av gårsdagen gikk på for langt strekk, altfor mange timer, “perler” som ble forbiseilt på grunn av dårlig planlegging, altfor mye motvind, for lite (=ingen) sol og dårlig utsikt. De syv søstre forsvant i tåka, og sikkert mye annet spennende også. På slutten blåste det godt opp fra nord, og vi måtte finne havn. En flott, privat (viste det seg..) brygge inni en kil (Dalsvågen nord på Dønna) ble vårt ankringssted for natten. Og der sov vi godt etter et ørretmåltid fra Coop i Brønnøysund. (Geir, jeg insisterer, nå vil jeg FISKE snart!!! Dette minner da om “Fishing i Valdres”??)

Kapteinen sover best når han har på vekkerklokke, så vi forsover oss ikke til hva som enn måtte vente. I dag skulle vi først til Nesna. Patrick, min gamle SAS-kollega og nå høyskolelektor/formann i båtforeningen tok i mot med et stort smil. 27 år siden vi begynte i SAS sammen, og kanskje 25 år siden vi så hverandre sist? Litt gråere hår og litt lengre hår her, og noen flere kilo og rynker der ? likevel var vi da de samme gamle! Takk Facebook, det er din fortjeneste at våre veier igjen krysses!

Neste økt er egentlig ingen ting å skrive om. Vi hadde ikke lært noe som helst av gårsdagen misere. Kapteinen prøvde å holde motet oppe hos kjerringa, men det blåste, var kaldt, vi kom ikke dit vi ville, og vi seilte og seilte og seilte…………………… Jeg sutret og klaget helt til vi til slutt havnet vi i Tonneshavn  med et nødskrik (det blåste hatter og høy) – og det ble slett ikke verst….. (Følg med!)


Stemningen var heller påklagelig.

HIMMELBLÅTT

Ylvingen 23. – 24. juni

19 års bryllupsdag – ikke verst! Bordet er pyntet med de vakreste markblomster, og Ymir mangler liksom bare gardiner og blomsterkasser ;-))WP_20140623_004

WP_20140624_007

Kapteinen er såre fornøyd; kanskje ikke med Ymirs nye feminine image, men med å ha fått kjerringa om bord. Da får markblomster være markblomster, og image’en som havets monster gå rett vest. (Vi skal uansett nordover.) Blomsterbuketten har nok minnet ham på at det var noe med blomster, for senere på dagen, under bunkringsstopp i Brønnøysund, kjøpte kapteinen en bukett langstilkede roser som han ba blomsterbutikkdamen om å korte kraftig ned da de måtte passe i en brusflaske. Kort eller lang stilk – mission completed med det forventede resultat: Ei smørblid kjerring!

Brønnøysund kunne skilte med kjøpesenter og vinmonopol, –  med andre ord: De har det meste av det man trenger. For å være rustet til de fleste situasjoner var handlelisten lang. Ymir lager så mye strøm at vi snart kan levere på nettet, så dét behovet er dekket til overmål. (Hydrogeneratoren, vårt tredje kraftverk, er til overmål koblet fra, vind og sol gir energi i overflod – særlig vind.) Når det gjelder sjølbergingen på andre fronter kunne man tenke seg en diett bestående av fisk. Vi kjøpte derfor fiskeutstyr for å være på den sikre siden. Et par poser mel og en pakke tørrgjær kan også komme med hvis vi havner på en øde øy. Egg er kjekt å ha, og måseggene er blitt til småmåser allerede og er vanskelig å lage vaffelrøre av – så opp i posen med egg også. Nypoteter fra andre varmere strøk av landet er bedre enn å stjele settepoteter fra åkrene i nord. Noen kilo poteter er derfor greit å få med. Osv, osv. På toppen av poseberget: Fire flasker vin! Vi ba om noe som passer til fisk, barkebrød, settepoteter, multekart og måsevafler – her er det sjølvberginga som rår, foreløpig på ide-stadiet.

Varmt gjensyn med Lille My på brygga foran kjøpesenteret – fra hjemlige Follo (Drøbak) og ikke fra Nådendalen. Damens “far” er Fredrik, en trivelig kar med 60 års seilerfaring og i ferd med å realisere en drøm: Seile opp langs kysten til Bodø. Samme trivelige Fredrik ventet på oss på Ylvingen da vi noen timer senere kom dit. Middagen var allerede boks: En stor torsk! Et par av de yngre “ylvingene” hadde velvilligst overlatt fangsten til Fredrik, og det kom oss til gode i form av et herremåltid og en veldig koselig kveld. Lofotkapteinen var for å si det mildt, SKEPTISK. Torsk som menneskemat er ensbetydende med skrei – den gytemodne torsken som trekker inn fra Barentshavet mot kysten av Lofoten i vintermånedene. IKKE den som lever i tang og tare i de hjemlige fjæresteinene. Det heter “taregjedd” og duger i beste fall til kattemat. Han lot seg dog motvillig overtale, antakelig på grunn av tilbehøret: Nykål, nypoteter, gulrøtter – og VIN. Og fantastisk godt smakte det!  All ære til Fredrik på Lille My. Han er allerede invitert til Lofoten, kanskje for å smake skrei??Kristin Blogg 01

Kristin Blogg 13

Førsteinntrykket av øya var heller nedslående. Kafé Himmelblå fra TV-serien med samme navn, var stengt og falleferdig. Noen benker, postkasser og en og annen inngangsdør i blått var stort sett det som var igjen etter de to sommerne da man traff filmstjerner rundt hver knaus. Livet på Ylvingen var tilbake til normalen, dvs gradvis fraflytting. 20 innbyggere er igjen, og vi gjetter på at gjennomsnittsalderen er forholdsvis høy (- mye 70-talls gardiner og lite lift og lameller å se..). Ylvingen er en vakker øy med mye dyrket mark og et stort potensial. Kanskje ikke for restauranter i falleferdige brygger bygget på en flyktig TV-serie-hit, men hva med Ylvingen gourmetlam eller -geit? Urteproduksjon? Økologisk ost, poteter, kunsthåndverk, oppdrett? Om fem år vil jordene delvis være grodd igjen og kanskje den siste døren låst for godt. Bare om sommeren vil feriegjestene komme og fylle husene med liv igjen. Tragisk. Her kan leves gode liv året rundt.

Kristin Blogg 04

Kristin Blogg 10

 

 

 

 

 

 

 

 

 

MØYFERIE

Møyhavna, Brønnøysund 22. -23. juni

“Møyen” er endelig om bord! Hva passer da bedre enn å ligge første natt i Møyhavna? En av de riktig små båtforeningene, med flytebrygge med plass til to-tre båter (pluss ledige båsplasser i selskap med stedets sjarker) og et veldig sjarmerende klubbhus. Alt bygget på dugnad. Et lite sukk om at vi hadde glemt fiskesaker førte sporenstreks til tilbud fra en av ildsjelene om sjarkfiske! Klokka var 22.

Med Oslo-stresset muskulatur, hodet fullt av befaringer og høringsbrev, pc’en under armen og mobilen koblet på nett og jobb-mail, var jeg godt rustet for en gradvis overgang til … – FERIE. Seilerbag’en var full av alt mulig uten at jeg husket helt hva. Pakking på rekordtid. Pakke har jeg jo gjort noen tusen ganger før, så det meste var med; ullundertøy, ullgenser, ullsokker, ullue, ullvotter og tannbørste (uten ull, men for å fjerne “ull” (på tennene)). Ull er absolutt IKKE tull i disse farvannene!

En lammegryte (min bedre halvdel valgte steinbitgryte) fra Ymirs kulinariske reservelager under sofaen, gjorde susen. Møyen sovnet, og det bare etter to slurker vin. Vinen/maten/luren/manglende internettilgang gjorde underverker, for to timer før midnatt var kapteinen og jeg på vei til hullet i Torghatten. Midnattsol, markblomster og en kveldsstille grend. Vakkert, om ikke spesielt varmt. Og hullet ble både nådd, entret og forsert. Veien ned på baksiden var en tanke mer turistifisert enn den veien vi valgte – med trapper á la Nepal, QR-info for folk med smarte telefoner og skilt som viste veien. Vi hadde, på veien opp fra motsatt side, lagt under oss store deler av fjellsiden mot vest i forsøket på å finne attraksjonen. Vi fant i stedet minnestedet etter Torghatten-ulykken i 1988. Sterkt og vakkert.

Kristin Blogg 17

Kristin Blogg 15

IMG_1188

Veien tilbake gikk innom veeeeldig mange grøftekanter. Landskapsarkitekten kunne bare ikke gå forbi kløver, marikåpe og smørblomster som sto der i skinnet fra midnattsola og med farger som bare 24 timers sol og lys kan fremskaffe! Med plastglasset fullt av markblomster fikk Ymir, den norrøne kjempen, den lille “female touch” som manglet.

Kapteinen holdt klokelig kjeft…

WP_20140624_001