MALSTRØMMER

Værøy – Sørvågen 30. juni – 1. juli

En halv dag på Værøy. Proviantering på coopen og rusletur til fyret. Nordavinden like sur som den har vært hele tiden, men sola skinner i det minste, og i le for vinden er det faktisk ganske varmt! Enkelte væringer (heter det dét?) hadde endog trukket i sommerantrekk, men rett rundt hushjørnet var det på med genser, bukse og vindjakke igjen. Artig å gå rundt.

WP_20140630_010 - Copy
Sørland, Værøy

Det kunne like gjerne ha vært et arrangert bilde fra en turistbrosjyre, men plutselig står du der på brygga med fiskeslog på skoene og lukta av fisk som river i nesa. To fiskere sitter på en skøyte og greier garn, to andre karer har røykepause på trappa. En gjeng ungdommer pakker tørrfisk, og innimellom hjellene driver et par stykker på med å skjære ned årets fangst som har hengt der til lufttørking siden februar. Det ER ingen kulisse, her lever og arbeider folk i hverdagen. VI er derimot turisten, kikkeren – riktig nok av det ”veloppdragne” og oppriktig interesserte slaget (og kapteinen har til og med nesten riktig dialekt!), men vi vil alltid oppleve nye steder i et utenfraperspektiv.

WP_20140630_019 - Copy

WP_20140630_013 - Copy

WP_20140630_028 - Copy

Egentlig ventet vi på at Moskenesstrømmen – verdens største malstrøm i volum – skulle roe seg såpass på fjære sjø at vi kunne passere. Hvem har ikke lest Jules Vernes og andres hårreisende beskrivelser og sett dramatiske bilder og tegninger av strømvirvler som tar både ”mann og mus”? Kapteinen hadde lest seg godt opp på strømningsforhold i Den Norske Los, og funnet et godt vindu for overseiling. Etter å ha ventet både lenge (men ikke lenge nok for fjelltur) og vel (flott spasertur til fyret), var kapteinen klar for nye eventyr, og avreisen ble fremskyndet med et par timer. Jeg vet ikke om det var vår lokale båtnabos lattermilde kommentar: E’ dokker redd før å bi’ tatt av straumen? som gjorde utslaget? Her var det uansett lite rom for kjerringas protester!

Farvel, Værøy, hyggelig å hilse på!
På med to-tre lag med ull og vindtøy, votter og lue, redningsvest og egnede sko, og til sjøs bar det – igjen. Seilasen kan kort oppsummeres slik: Litt vind, passe vind, MYE vind!, helt stille, masse vind og bæng! Null vind. Bølgene fulgte disiplinert etter hverandre lenge, så rullet de i alle retninger samtidig, rullet i takt igjen – og forsvant. Kjerringa pustet lettet ut, fremdeles tørr og i live.

Nå var vi i le av Lofotveggen, og det ble plutselig full sommer! Vi skrudde av motoren, kledde av oss noen av lagene med ull, laget og spiste middag og FISKET! Der lå vi og duvet på dønningene med Lofotveggen i bakgrunnen, Mosken sydvest for oss og Værøy i horisonten. Havtåka kom sigende inn fra havet nordfra, la seg over topper og fjell og fulgte sprekker og dalsøkk ned på motsatt side. Vi satt med hver vår fiskestang, blodferskt hvalbiff på tallerkenen og et blikkstille hav som bare klukket mot skutesiden. Fisk var det nok av. Vi stoppet etter to makrell og tre sei.

WP_20140630_034 - Copy

WP_20140630_040 - Copy

WP_20140630_037 - Copy

Sola forsvant bak Lofotveggen, og nattely fant vi i Sørvågen. En fin-fin dag!

2 x ESPOLIN

Røst – Værøy 29. – 30. juni

På vei over Vestfjorden benyttet jeg anledningen til å lese både Pål Espolin Johnsons bok ”Alt for Norge” og boka ”Eventyrlige Espolin” om kunstneren Kaare Espolin Johnson. Førstnevnte nær slekt, den andre fjernere slekt. Begge har viet mye av sitt forfatter- og kunstnerliv til skildringer av Nord-Norge. Kaare vokste opp i Finnmark og sluttet aldri å lengte ”hjem”. Godt ut i livet reiste han til Lofoten og fant mye av det han søkte. Han kjøpte hus i Kabelvåg, og det ble bestemmende for lokaliseringen av Galleri Espolin. Galleriet er blitt en flott ramme om hans liv og virke. Boka, som er skrevet av Linda Lillevik, skildrer hans liv og kunst i en historisk kontekst, og slik blir boka også en spennende historie om et levd liv på 1900-tallet (1907 til 1994). De litt mørke Lofot- og Finnmarksbildene til Kaare var lett relaterbare til Påls bok om livet på Mostad, Værøy. Av en eller annen grunn har jeg aldri tidligere fått lest den, men det var jeg nesten glad for nå. På tur til Lofotens ytterpunkter, Røst og Værøy, i en moderne, trygg og komfortabel 42 fots seilbåt, trenger man å bli minnet på hvilke blodslit livet her en gang var.
Espolin bilde
Et av Kaare Espolin Johnsons bilder. Tøffe forhold for kystfiskerne.

Bok
Forsiden på boka om Mostad-folket.

Helt oppslukt ble jeg av Magda og alle de andre på Mostad/Måstad, et lite samfunn på en stripe mellom fjell og hav. Her bodde det hundre og femti mennesker på det meste. Nå er det folketomt også her. De levde av det naturen ga; fisk fra havet, sjøfuglfangst og noen husdyr.Tilværelsen var tøff, ekstrem er vel et bedre ord, der boka beskriver en hverdag i evig kamp for det daglige brød. Havet ga, men tok også. Her er hjerteskjærende fortellinger om familier som mistet ektemenn og barn. Mange ble på havet her hvor havet er på sitt verste. Men ”Alt for Norge” er også en historie om samhold, ansvar, flittighet og ydmykhet. I dag er de fleste husene borte. Mange demonterte og tok husene med da de flyttet, for så å sette dem opp igjen på sitt nye hjemsted. Tuftene står igjen, sammen med en del av de gamle bygningene som nå er restaurert.

Nå manøvrerte vi Ymir i mer enn 20 knops kaste- og fallvinder inn mot stranden på Mostad. Vi så stien slynge seg oppover mot fjellet. Av alle steder det ikke er mulig å ta seg frem for noen, fant Mostadfolket det ene stedet der det ikke er umulig. På våren og sommeren gikk de strekningen hver dag; over til fuglefjellet for å fange sjøfugl eller sanke egg, eller opp på heia for å slå. Ikke rart stien har dannet en dyp fuge etter mange hundre års bruk. Fremdeles ligger den som en synlig strek i landskapet, fra bygda nede ved havet til den forsvinner i himmelsyn. Vi fant igjen brønnen i enden av ”Husbekkvegen”, Petter-huset der kjøpmannen bodde, tuftene etter Magdas hus og Monrad og Katrine-huset der det bodde folk til 1974. Resten greide fantasien å mane frem. Mettet på inntrykk og i ærbødighet for livet der på yttersia satt vi kursen tilbake til vår egen tid.

IMG_1505-red

IMG_1474-red

IMG_1470-red

IMG_1544-red

 

 

STØTT – OG GJERNE STADIG!

Rødøy – Støtt – Røst 27. – 28. juni

For en morgen! Blikkstille hav, strålende sol og noen yoga-solhilsener på brygga. I ullstillongs og T-skjorte var nok det et muntert syn, men så var vi de eneste i havna.

Seilvind var det dårlig med, så vidt krusning på overflaten da vi forlot Rødøy. Vi passerte den ene vakre øya etter den andre på vår vei mot nord. Og vi FISKET – endelig! To torsk på kort tid av samme type som beskrevet i kapittel ”Himmelblå”. Nå ligger de skivet i kjøleskapet klare for middag – og kapteinen har måttet svelge et par kameler til. Å rusle av gårde for motor er egentlig ganske avslappende. Båten går bare så fort som den går, og det er ikke fort. Vi tråklet oss igjennom smale sund. Vi møtte ingen på vår ferd, men så mange hus og gamle brygger og rester av virksomhet fra kystens storhetstid.

IMG_1375
Fiskelykke!

Målet ble Støtt. Støtt er en øy, befolket med 30-40 personer, de har egen butikk, dieselpumpe, fergekai og verdens mest sjarmerende restaurant! En virkelig perle som tar mål av seg å servere lokal mat av ypperste klasse. Restauranten ligger i en restaurert brygge med butikk, post og telegraf, og bordene står midt i et autentisk miljø fra århundreskiftet. I tillegg er det uteservering. Det finns også en liten gjestebrygge – og for dem som ikke har ”huset på ryggen” i form av båt, finnes det pr. i dag 18 senger fordelt på to hus. Hele herligheten ligger en times hurtigbåttur fra Bodø. Ildsjelene er et søskenpar og deres foreldre i 80-årene som vi traff på butikken. Hele familien er engasjert. Hvilken herlighet! Jeg vil gjerne dit igjen. Vi bommet helt på lunsjen, som vi inntok i båten før vi var klar over hvilke godsaker som ble servert like ved. Restauranten var så ny at det ikke sto noe om det i havneguiden, men ett er sikkert: Er du/dere i nærheten så ikke gå glipp av Støtt!

WP_20140627_007

IMG_1386

WP_20140627_010

Bord med utsikt. Hva med gourmetmat servert midt i den gamle butikken?

Tidlig kveld satt vi kursen mot Røst. Ikke så mye vind, men nok til å seile. Det ble en flott nattseilas i midnattsol. Vinden dabbet av noen timer slik at vi måtte gå for motor, men økte på igjen etter hvert.

WP_20140628_003Natt over Vestfjorden

IMG_1420-5
Vi nærmer oss..

Klokka fem la vi til kai på Røst. Det finnes flere muligheter for å legge båten i havna. Det som står merket som gjestebrygge er den offentlige brygga langs moloen innerst i vågen. Her ligger man godt og gratis (strøm kan kjøpes), men OBS den store forskjellen på flo og fjære når du fortøyer. Andre alternativ er flytebrygga på nordsiden (babord). Dette er gjestebrygge med vann og strøm (100 kr. pr. natt). Litt lenger inn i vågen ligger Utrøst gjestehavn. Hold styrbord side innover vågen. Gode fortøyningsmuligheter ved flytebrygge, eventuelt i en bås, og fasiliteter som vann og strøm, og med en veldig hyggelig vert som driver pub på andre siden av veien med rikholdig utvalg av drikke og noe matservering. Anbefales!

Røst er spesiell. Absolutt padde flatt. Husene er godt synlige mot horisonten uansett hvorfra du kommer sjøveien. Det er mange fiskebruk og enda flere hjeller – på denne tiden for det meste tomme. Bare et og annet sted henger det tørrfisk igjen etter årets Lofotfiske. Fristelsen blir stor, og vi ber pubeieren om å få kjøpe en fisk. Vi kommer ut med to stykker i gavepakning + en haug med oppskriftshefter. Her er det bare for gourmeten å slå seg løs over grytene! Fin spasertur til kirken og kommunehuset, enkel lunsj på Quirini.

Røst har (for meg) to kjente menn: Pietro Querini og Per Fugelli. Førstnevnte var en sjøkaptein og handelsmann av veneziansk adelsslekt som havarerte med sin seilskute på vei til Flandern (Belgia) i 1431. Han kom (en smule!) ut av kurs etter et kraftig uvær, og han og flere av mannskapet berget seg i land på Røst i vinterstormen i januar 1432. De ble tatt godt i mot av lokalbefolkningen, fikk smaken på tørrfisk og har antakelig tatt god for seg av både det ene og andre øya hadde å by på! Den dag i dag er mange røstværinger både brunøyde og svarthårede. Tre måneder senerer dro gjengen av gårde med en skute full av tørrfisk, og voila! – tørrfiskeksporten til Italia var et faktum (historien litt forenklet..). Det eksporteres millioner av tørrfisk fra dette lille samfunnet hvert år, og inntekten fra tørrfiskeksporten  sies å utgjøre nærmere 300.000 kroner per innbygger per år. Ikke alle kommuner i Norge kan skilte med slike beløp!

Kjendis nummer to er ”gammeldoktoren”, Per Fugelli (han med tversover’n, vet du). Han har et stort hjerte for Røst, og ble i fjor utnevnt til æresborger i kommunen. Vi traff på ham på Querini til lunsj, i ivrig og interessert prat med flere av de lokale. Han har nok bidratt til å sette Røst på kartet for mange.

Vår ferd gikk videre halvannet døgn senere. Nå i retning Værøy. Noen bilder fra Røst under:WP_20140628_006 WP_20140628_009 WP_20140628_018

 

GYLDNE TIDER

Enkelte dager er slik dager BØR være; sol, fantastisk seilvind, vakkert landskap og god stemning.
WP_20140626_022
Bygda Tonnes

Kapteinen og jeg startet dagen til vekkerklokkens iltre signal, men det var ikke noe vanskelig å sovne igjen. Det er forresten ganske smart å ta en liten lur til, for da er båten varm og kaffen klar når jeg endelig får buksert kroppen ut av køya. DET kan forresten være litt av et C-moment når du skal åle deg ut med hue først. Enten er jeg litt ekstra tung i toppen (trodde egentlig det var motsatt!), eller så bare ER det sånn at man plutselig får overbalanse og går på hue ut. 70 cm ned til dørken føles da ganske høyt. Alternativet krever mer akrobatikk: Få beina der de bør være, nemlig først. Det betyr 180 graders rotering på ganske begrenset plass - og helst uten å gni tærne godt inni nesa på kapteinen. Da blir’n nemlig sur.

Dagen startet altså forholdsvis bra. Begge kom seg ut av senga på anstendig vis.
Program for formiddagen var Tonnes-grotten. 20 minutters gange fra Tonneshavn ligger en svær grotte, 185 meter dyp. Det var nesten som hullet i Torghatten, for sagnet sier at en hund kom seg igjennom til andre siden av fjellet. Det betyr, hvis historien stemmer, at Tonnesgrotten er gjennomgående. Men ett er sikkert: Den er IKKE forserbar for MEG, jeg hadde ikke fått hue inn i sprekken en gang!

WP_20140626_008WP_20140626_002
http://no.wikipedia.org/wiki/Tonnesgrotten

Etterpå fant kapteinen en flott sti. Den fulgte kanten av et stup, og det løsnet steiner under oss og over oss i ett. Han syns det var veldig enkelt men ganske spennende. Jeg syns det var veldig spennende men ikke det spor lett der jeg klamret meg fast i lyngen mens kjeften gikk med ord som ikke egner seg til gjentagelse. Han fikk for øvrig rett, utsikten var mer enn fantastisk. Helgelandskysten åpnet seg, vi så til Lovund og Træna lengst ut. Andre øyer lå på rekke og rad - det var virkelig litt av et skue!

Kristin Blogg 09

Kristin Blogg 07

Dagens seiletappe var i motsetning til de to foregående ikke særlig lang.  Vi hadde flotte forhold; vind opptil 20 knop/10 m/s, flott vær men iskald nordavind. Seilingen var derimot fantastisk. Klokkergården på Rødøy var målet. Her er det restaurant i et vakkert oppusset hus (den gamle skolen/Klokkergården), flott bryggeanlegg med alle fasiliteter, storslått natur og gode turmuligheter. Restauranten har vi nettopp besøkt. Nydelig dekkede bord, blomster, vinglass og hvit damask, men likevel uformelt. Maten var ok men ikke mer enn det. Interiøret og utsikten derimot var upåklagelig!

Rødøy
http://www.klokkergaarden.no/

Nå senker roen seg over Ymir. Kapteinen vil gjerne bestige et par fjell før han legger seg, men er usikker på om han orker likevel. Jeg har krabbet opp i sofakroken med pc?en og er ikke motivert for fjelltur. Sola kaster gyllent lys over landskapet der den når, og livet er ikke det verste man har.

kristofferarntsen
(Bilde hentet fra nettsiden)

 

 

 

 

MOTVIND

Dalsvågen, Dønna 25. – 26. juni

Gårsdagen ble laaaaang. Start fra Ylvingen i passe late-seg-ferie-frokost-tid. Farvel til Lille My og Fredrik, som skulle utforske området noen dager til før kona mønstrer på i Sandnessjøen om noen dager. Gutter: Finn dere eldre damer! Da går man av med pensjon samtidig og mannskap er alltid for hånden. Både kapteinen og Fredrik er nå prisgitt det de får tak i fra rundt-omkring, men bare så det er sagt: Begge to var svært så fornøyde med det de hadde funnet til nå.

I etterpåklokskapens lys ser man egentlig ting veldig klart. Evalueringen av gårsdagen gikk på for langt strekk, altfor mange timer, “perler” som ble forbiseilt på grunn av dårlig planlegging, altfor mye motvind, for lite (=ingen) sol og dårlig utsikt. De syv søstre forsvant i tåka, og sikkert mye annet spennende også. På slutten blåste det godt opp fra nord, og vi måtte finne havn. En flott, privat (viste det seg..) brygge inni en kil (Dalsvågen nord på Dønna) ble vårt ankringssted for natten. Og der sov vi godt etter et ørretmåltid fra Coop i Brønnøysund. (Geir, jeg insisterer, nå vil jeg FISKE snart!!! Dette minner da om “Fishing i Valdres”??)

Kapteinen sover best når han har på vekkerklokke, så vi forsover oss ikke til hva som enn måtte vente. I dag skulle vi først til Nesna. Patrick, min gamle SAS-kollega og nå høyskolelektor/formann i båtforeningen tok i mot med et stort smil. 27 år siden vi begynte i SAS sammen, og kanskje 25 år siden vi så hverandre sist? Litt gråere hår og litt lengre hår her, og noen flere kilo og rynker der ? likevel var vi da de samme gamle! Takk Facebook, det er din fortjeneste at våre veier igjen krysses!

Neste økt er egentlig ingen ting å skrive om. Vi hadde ikke lært noe som helst av gårsdagen misere. Kapteinen prøvde å holde motet oppe hos kjerringa, men det blåste, var kaldt, vi kom ikke dit vi ville, og vi seilte og seilte og seilte…………………… Jeg sutret og klaget helt til vi til slutt havnet vi i Tonneshavn  med et nødskrik (det blåste hatter og høy) – og det ble slett ikke verst….. (Følg med!)


Stemningen var heller påklagelig.

HIMMELBLÅTT

Ylvingen 23. – 24. juni

19 års bryllupsdag - ikke verst! Bordet er pyntet med de vakreste markblomster, og Ymir mangler liksom bare gardiner og blomsterkasser ;-))WP_20140623_004

WP_20140624_007

Kapteinen er såre fornøyd; kanskje ikke med Ymirs nye feminine image, men med å ha fått kjerringa om bord. Da får markblomster være markblomster, og image’en som havets monster gå rett vest. (Vi skal uansett nordover.) Blomsterbuketten har nok minnet ham på at det var noe med blomster, for senere på dagen, under bunkringsstopp i Brønnøysund, kjøpte kapteinen en bukett langstilkede roser som han ba blomsterbutikkdamen om å korte kraftig ned da de måtte passe i en brusflaske. Kort eller lang stilk – mission completed med det forventede resultat: Ei smørblid kjerring!

Brønnøysund kunne skilte med kjøpesenter og vinmonopol, -  med andre ord: De har det meste av det man trenger. For å være rustet til de fleste situasjoner var handlelisten lang. Ymir lager så mye strøm at vi snart kan levere på nettet, så dét behovet er dekket til overmål. (Hydrogeneratoren, vårt tredje kraftverk, er til overmål koblet fra, vind og sol gir energi i overflod - særlig vind.) Når det gjelder sjølbergingen på andre fronter kunne man tenke seg en diett bestående av fisk. Vi kjøpte derfor fiskeutstyr for å være på den sikre siden. Et par poser mel og en pakke tørrgjær kan også komme med hvis vi havner på en øde øy. Egg er kjekt å ha, og måseggene er blitt til småmåser allerede og er vanskelig å lage vaffelrøre av - så opp i posen med egg også. Nypoteter fra andre varmere strøk av landet er bedre enn å stjele settepoteter fra åkrene i nord. Noen kilo poteter er derfor greit å få med. Osv, osv. På toppen av poseberget: Fire flasker vin! Vi ba om noe som passer til fisk, barkebrød, settepoteter, multekart og måsevafler – her er det sjølvberginga som rår, foreløpig på ide-stadiet.

Varmt gjensyn med Lille My på brygga foran kjøpesenteret – fra hjemlige Follo (Drøbak) og ikke fra Nådendalen. Damens “far” er Fredrik, en trivelig kar med 60 års seilerfaring og i ferd med å realisere en drøm: Seile opp langs kysten til Bodø. Samme trivelige Fredrik ventet på oss på Ylvingen da vi noen timer senere kom dit. Middagen var allerede boks: En stor torsk! Et par av de yngre “ylvingene” hadde velvilligst overlatt fangsten til Fredrik, og det kom oss til gode i form av et herremåltid og en veldig koselig kveld. Lofotkapteinen var for å si det mildt, SKEPTISK. Torsk som menneskemat er ensbetydende med skrei – den gytemodne torsken som trekker inn fra Barentshavet mot kysten av Lofoten i vintermånedene. IKKE den som lever i tang og tare i de hjemlige fjæresteinene. Det heter “taregjedd” og duger i beste fall til kattemat. Han lot seg dog motvillig overtale, antakelig på grunn av tilbehøret: Nykål, nypoteter, gulrøtter - og VIN. Og fantastisk godt smakte det!  All ære til Fredrik på Lille My. Han er allerede invitert til Lofoten, kanskje for å smake skrei??Kristin Blogg 01

Kristin Blogg 13

Førsteinntrykket av øya var heller nedslående. Kafé Himmelblå fra TV-serien med samme navn, var stengt og falleferdig. Noen benker, postkasser og en og annen inngangsdør i blått var stort sett det som var igjen etter de to sommerne da man traff filmstjerner rundt hver knaus. Livet på Ylvingen var tilbake til normalen, dvs gradvis fraflytting. 20 innbyggere er igjen, og vi gjetter på at gjennomsnittsalderen er forholdsvis høy (- mye 70-talls gardiner og lite lift og lameller å se..). Ylvingen er en vakker øy med mye dyrket mark og et stort potensial. Kanskje ikke for restauranter i falleferdige brygger bygget på en flyktig TV-serie-hit, men hva med Ylvingen gourmetlam eller -geit? Urteproduksjon? Økologisk ost, poteter, kunsthåndverk, oppdrett? Om fem år vil jordene delvis være grodd igjen og kanskje den siste døren låst for godt. Bare om sommeren vil feriegjestene komme og fylle husene med liv igjen. Tragisk. Her kan leves gode liv året rundt.

Kristin Blogg 04

Kristin Blogg 10

 

 

 

 

 

 

 

 

 

MØYFERIE

Møyhavna, Brønnøysund 22. -23. juni

“Møyen” er endelig om bord! Hva passer da bedre enn å ligge første natt i Møyhavna? En av de riktig små båtforeningene, med flytebrygge med plass til to-tre båter (pluss ledige båsplasser i selskap med stedets sjarker) og et veldig sjarmerende klubbhus. Alt bygget på dugnad. Et lite sukk om at vi hadde glemt fiskesaker førte sporenstreks til tilbud fra en av ildsjelene om sjarkfiske! Klokka var 22.

Med Oslo-stresset muskulatur, hodet fullt av befaringer og høringsbrev, pc’en under armen og mobilen koblet på nett og jobb-mail, var jeg godt rustet for en gradvis overgang til … – FERIE. Seilerbag’en var full av alt mulig uten at jeg husket helt hva. Pakking på rekordtid. Pakke har jeg jo gjort noen tusen ganger før, så det meste var med; ullundertøy, ullgenser, ullsokker, ullue, ullvotter og tannbørste (uten ull, men for å fjerne “ull” (på tennene)). Ull er absolutt IKKE tull i disse farvannene!

En lammegryte (min bedre halvdel valgte steinbitgryte) fra Ymirs kulinariske reservelager under sofaen, gjorde susen. Møyen sovnet, og det bare etter to slurker vin. Vinen/maten/luren/manglende internettilgang gjorde underverker, for to timer før midnatt var kapteinen og jeg på vei til hullet i Torghatten. Midnattsol, markblomster og en kveldsstille grend. Vakkert, om ikke spesielt varmt. Og hullet ble både nådd, entret og forsert. Veien ned på baksiden var en tanke mer turistifisert enn den veien vi valgte – med trapper á la Nepal, QR-info for folk med smarte telefoner og skilt som viste veien. Vi hadde, på veien opp fra motsatt side, lagt under oss store deler av fjellsiden mot vest i forsøket på å finne attraksjonen. Vi fant i stedet minnestedet etter Torghatten-ulykken i 1988. Sterkt og vakkert.

Kristin Blogg 17

Kristin Blogg 15

IMG_1188

Veien tilbake gikk innom veeeeldig mange grøftekanter. Landskapsarkitekten kunne bare ikke gå forbi kløver, marikåpe og smørblomster som sto der i skinnet fra midnattsola og med farger som bare 24 timers sol og lys kan fremskaffe! Med plastglasset fullt av markblomster fikk Ymir, den norrøne kjempen, den lille “female touch” som manglet.

Kapteinen holdt klokelig kjeft…

WP_20140624_001