Shetland-Færøyene

17. mai-toget i Lerwick var over og da var det på tide å sette kursen videre mot Færøyene og Torshavn.

684 Lerwick-Torshavn_resizePå vei ut havna i Lerwick.

Vi valgte å seile ut Yell Sound og da var det viktig å beregne tidevannsstrømmen. I dette farvannet kan den nå opp til 7 knop !!

Capture01Ruta gjennom Yell Sound.

Vi trodde vi var litt seint ute. Strømkart er ikke alltid like lett å tolke, men det viste seg å bli helt perfekt.

684 Lerwick-Torshavn-10_resizeSjelden å se over 10 knop på plotteren :-)

684 Lerwick-Torshavn-12_resizeNår strømmen er på det sterkeste, er det tryggest å styre manuelt.

Da vi nærmet oss utløpet av Yell Sound, var spørsmålet om vi hadde stående vind mellom nordspissen på Mainland, Point of Fedeland, og de forrevne holmene utover. Vi tok sjansen, og det holdt godt. Da vi kom ut av vindskyggen ved ytterste odden, fikk vi god vind, og så lå åpne havet foran oss.

 684 Lerwick-Torshavn-14_resizeSkal vi satse på å legge kursen mellom nordspissen av Mainland og holmene utenfor.

684 Lerwick-Torshavn-15_resizeDet forrevne Point of Fedeland.

684 Lerwick-Torshavn-17_resizeGruney heter den største holmen utenfor Point of Fedeland.

684 Lerwick-Torshavn-18_resize

Kartprogram på PC som supplement til plotteren gir god oversikt.

Utpå ettermiddagen hørtes plutselig et kraftig sukk like utenfor skutesiden. Det viste seg å være en hval som var oppe og pustet. I over et kvarter kretset den rundt båten og var stadig oppe og viste seg. At det var en vågehval var lett å se på den karakteristiske hvite flekken på sidene.

684 Lerwick-Torshavn-22_resize Spennende besøk av en vågehval som lenge kretset rundt båten.

Et annet besøk vi hadde, var av en forkommen titing. Den ville absolutt være under dekk. Etter et par forsøk på forvisning, fikk den lov å være på toalettet, men den ble siden funnet død, dessverre klemt i hjel mellom to vannkanner.

684 Lerwick-Torshavn-25_resizeEn forkommen titing ville gjerne hvile og varme seg om bord hos oss.

684 Lerwick-Torshavn-26_resizeDet føltes nok sikkert godt å kunne sitte lunt under dekk i stedet for å kjempe for å holde seg svevende over det ugjestmilde havet.

Tidlig på morgenen 19. mai begynte vi å sjeldne konturer av fjell i disen. Vi nærmet oss Færøyene.

684 Lerwick-Torshavn-27_resizeFærøyene i sikte.

Vi hadde kurs mot Torshavn og kom inn nord for Nolsøy. Det hadde vi planlagt lenge, for da ville vi få stående vind helt fram til havneinnløpet

684 Lerwick-Torshavn-29_resize

Til og med I-pad kan brukes til noe fornuftig som for eksempel å speile radarbildet  fra plotteren.

684 Lerwick-Torshavn-30_resizeVi nærmer oss Torshavn. Nolsøy om babord.

På overfarten hadde vi valgt å holde litt mer nordlig kurs på grunn av værmeldingene som spådde nordlig vind. Vi kom derfor inn mye lengre nord enn den planlagte ruta som var den rette linja mellom Yell Sound og innseilingen til Torshavn.

Capture08Skjermbilde fra PC’en halvannen time før ankomst viser hvor vi var og hvor opprinnelig planlagt kurslinje lå (grønn strek).

684 Lerwick-Torshavn-32_resize 684 Lerwick-Torshavn-33_resizeSom vanlig på siste strekket mot havn, er vi oppe begge to for å nyte nærværet av land.

684 Lerwick-Torshavn-37_resizeVi er allerede innenfor moloen i Torshavn og har peilet oss inn på lystbåthavna.

Vi valgte den første muligheten vi fant til å legge til kai. Det var forresten samme plassen som Ymir lå ved året før.

684 Lerwick-Torshavn-40_resizeEndelig ved kai i Torshavn.

Det tok ikke mange minuttene før tollvesenet var på plass. Vi hadde snakket litt om hvorvidt vi skulle oppgi alt vi hadde av drikkevarer, men vi ble ikke engang spurt. Det var bare å fylle ut noen papirer, så var alt i orden.

Vi lå bra nok der vi lå, bortsett fra en ting. Båtklubbens trådløse nettverk nådde ikke fram dit vi lå. En kar fra havnekontoret viste oss en plass lenger inn hvor vi kunne fortøye. Vi flyttet dit. Da lå vi like ved de nye lokalene til båtklubben og kunne nyte godt av deres faciliteter, dusj, toalett og vaskemaskiner.

684 Lerwick-Torshavn-46_resizeYmirs endelige plassering i havna.

684 Lerwick-Torshavn-47_resize

Vi far framme. Nå lå Færøyene for våre føtter. Hvor lenge vi skulle bli, ville blant annet værmeldingene bestemme.

Shetland

Etter ganske nøyaktig to døgn i sjøen, fant vi oss vel til rette “long side” Skirnir, ei solid Colin Archer-skøyte fra Stord.

Shetland 01_resize
Vi ligger godt fortøyd longside Skirnir.

Så var det å gjøre seg bedre kjent i Lerwick. Miljøet rundt Albert Dock hvor vi holdt til, var preget av to store floteller i umiddelbar nærhet og flere lenger nord i Lerwick.

Shetland 02_resize
Arild og Elisabeth. Albert Dock hvor vi ser masta til Ymir rett bak hodet til Elisabeth, og med to floteller i bakgrunnen.

Bebyggelsen i Lerwick var preget av britisk byggestil i stein og betong. Gatene var smale og ofte uten fortau.

Shetland 03_resize
Shetland 04_resize
I Lerwick kunne vi også finne ei lita fin sandstrand mellom bygårdene.

Shetland 05_resize
På havnekontoret fikk vi nøkkel til lokalene til Lerwick Boating Club. Her kunne vi dusje og vaske klær og om kveldene kunne vi gå hit og ta en øl og snakke med lokale båtentusiaster.

Shetland 06_resize Shetland 07_resize

Shetland 25_resizeInn her til venstre gjennom smijernsporten lå et hyppig besøkt etablissement, det offentlige toalettet, for øvrig det reineste vi har sett.

Shetland 08_resizeHer, til høyre, ligger, The Lounge Bar, kjent fra TV-serien: “Himmelblå”. Det var her Kim holdt til da han ble borte.

Storbritannia og Fish and Chips hører på sett og vis sammen. Her skiller ikke Shetland seg ut på noen måte. Tvert i mot. Vi visste om et sted hvor varene smakte ekstra godt, så det måtte vi prøve, og vi ble ikke skuffet. Den sedvanlige hysa var både god og velsmakende.

Shetland 18_resizeVi prøver oss på en standard Fish and Chips av beste kvalitet, Elisabeth og Arild.

Dagen etter ankomsten leide vi bil, en nett liten rød Volkswagen, slik at vi kunne få sett oss litt om på Shetland før Elisabeth reiste heim. Vi satte først kursen sørover mot Sumbourgh og besøkte den gamle fyrstasjonen på Sumbourgh Head. I løpet av siste året hadde de bygt opp et helt nytt museum der som vi besøkte.

Shetland 13_resizeGamle hustufter like ved flyplassen på Sumbourg

Shetland 15_resizeFyret på Sumbourgh Head. Selve fyret er automatisert og virker som før, men fyrstasjonen er gjort om til museum.

Shetland 16_resizeUnder siste verdenskrig ble det satt opp en radarstasjon på Sumbourgh Head. Kontrollrommet er rekonstruert og er en del av museet på fyrstasjonen.

Da vi dro nordover igjen, kjørte vi en alternativ vei nærmere vestsiden av øya. Topografien her skilte seg ut med sine gressletter og hvite strender.

Shetland 17_resizeLandskap fra vestsiden av sørlige del av øya Mainland på Shetland.

Shetland 23_resizeShetlandsponnien er nesten som en del av landskapet. Vi treffer på den nesten
overalt i landskapet.

Vi gjorde et stopp i Sandwick som ligger på østsida av øya. Her tok vi en kaffepause på en kafe med et privat lite museum som det var nærliggende å kalle: “De Sandwickske Samlinger”. Vi fortsatte til Scalloway hvor vi besøkte Scalloway museum. Museet drives av “The Shetland Bus Friendship Organisation”, og en stor del av utstillingen dreier seg om Shetlandbussen, båttrafikken over Nordsjøen under siste verdenskrig.

På museet fikk vi låne nøkkel til ruinene av Scalloway Castle, en gammel middelalderborg.

Shetland 19_resizeScalloway Caslte, eller det som er igjen av det.

Shetland 20_resizeInne i borgruinene var det hengt opp tavler med informasjon. Da vi ikke alltid tok oss tid til å lese, var det praktisk å ta bilde av tavlene i stedet.

Shetland 22_resizeNew Street i Scalloway.

Før vi dro tilbake til Leirvik, kjørte vi en tur ut på Trondra og Burra, to øyer med broforbindelse til land like sør for Scalloway. På Burra fant vi i enden av veien en bondegård i gammel stil. Her måtte vi stoppe og studere dem gamle byggestilen samt å se på sauene som nettopp hadde lammet.

Shetland 24_resizeGammel Shetlandsk bondearkitektur.

Torsdag 14. mai forlot Elisabeth oss og tok et tidlig fly fra Sumbourgh, men allerede samme dag fikk vi selskap av flere seilbåter fra Trøndelag. Vi møttes både på Båtklubben og på The Lounge Bar samt at vi besøkte hverandre om bord.

 Shetland 09_resize
Til tider var det høy stemning på The lounge Bar. Men for øyeblikket er det bare Arild som klonker litt på pianoet.

Shetland 10_resize
En liten whisky om bord hos Kenneth på If… hjelper tydeligvis godt på humøret. Arne, Arild og Per Gunnar.

Shetland 26_resizeHer ligger vi sammen med bare trønderske seilbåter. Fra venstre: Splitter Pine, Ark Mari, If… (utenpå Ark Mari), Ymir (bak If…), Toman (utenpå Ymir), Linnea (bak Toman) og katamaranen husker vi ikke navnet på.

Båter på langtur som oss, trenger proviant av mange slag. Noe av provianten kan det lønne seg å kjøpe tollfritt. Ei forretning som hjalp godt til med det formelle, var Zetland Bond. Vi ble hentet på kaia og skysset tilbake da vi hadde fått det vi syntes vi behøvde.

Shetland 11_resizeLokalene til Zetland Bond var ikke blant de mest innbydende, men til gjengjeld var servicen god, og så hadde vi det vi trengte av tollfrivarer.

Shetland 12_resizeVi syntes vi hadde gjort forholdsvis beskjedne innkjøp.

En av hensiktene med å seile til Shetland, var å feire syttende mai i litt alternative omgivelser sammen med venner av Norge i på Shetland. Klokka elleve på formiddagen var vi samlet på kaia. Snart var toget i gang. Musikkorps hadde vi ikke, men vi hadde to trommeslagere Per Gunnar og Halvard fra henholdsvis If… og Splitter Pine. Ellers sang vi av full hals Ja vi elsker og Norge i rødt hvitt og blått. Etter en stor runde gjennom Lerwick var vi tilbake der vi startet og avsluttet med å synge Ja vi elsker. Etterpå var det kaffe i metodistkirken, men der takket vi nei. Vi hadde identifisert ei luke mellom lavtrykkene og tidevannsstrømmene gjennom sundene på Shetland tilsa at vi måtte dra nå. Færøyene neste.

Shetland 27_resizeSyttendemaitoget på Shetland 2015 på vei langs Commersial Street i Lerwick.

Shetland 28_resizeRunden gjennom byen er nesten fullført

Shetland 29_resizeNå er det gjort. Syttendemaitoget er ankommet endestasjonen for 2015. Bare en siste adjø til gutta før vi stikker til havs.

Over til Shetland

I Kristiansand, 8. mai, var det mannskapsbytte. Pål dro heim og Arild kom inn i stedet, Det blåste fortsatt friskt fra vest, hvilket innebar motvind, men inne i fjorden var det lunt. Ettersom neste mål var å komme til Høllen for å bunkre, var det ingen grunn til nøling med å legge ut. Motvind og trangt farvann tilsa ikke store friheten når det gjaldt bruk av seil. Vi gikk mest for motor. Halv åtte om kvelden, etter cirka to timer, la vi til ved Rema 1000 i Høllen.

682 KRS-Lerwick-5_resize
I den indre, lune havna i Høllen fikk vi både bunkre diesel og kaiplass for natta.

Vi overnattet ved kai utenfor Rema 1000, men vi sto opp grytidlig og kastet loss. Værmeldingene viste nemlig vindreiing til sørøst om ikke akkurat den snilleste vindstyrken. Klokka fire om morgenen, sto vi ut fjorden igjen.

682 KRS-Lerwick-11_resize
Sola begynner å stå opp, vinden er laber, men meteorologiske har lovt oss mye mer.

Da vi kom i mer rom sjø, heiste vi genoaen. Storseilet lot vi ligge, for vi visste at snart ville vi ha mer enn nok vind som det var. Og fem knop er da heller ikke å forakte. Vi passerte godt utenfor Lindesnes og vinden økte.

682 KRS-Lerwick-16_resize
Vi slører for 8 knop med vinden på styrbord låring.

Vi byttet ut genoaen med fokka, men likevel gjorde vi seks og sju knop og av og til opp i åtte. Det ble kaldt å sitte ute på vakt, men ved å ta ned ene halvparten av skilleveggen under sprayhooden, kunne vi sitte i ly for været. Med i-pad’en koblet opp mot navigasjonssystemet, hadde man full kontroll.

682 KRS-Lerwick-17_resizeMed hele navigasjonssystenet på i-pad’en, har man full kontroll mens
man sitter i le for vinden.

I følge værmeldingene kvelden før skulle det spakne utover dagen, men da Geir-Harald sjekket været litt senere var situasjonen en annen.

682 KRS-Lerwick-22_resize
Grib-filene viser at et nytt lavtrykk er i ferd med å gi oss kraftig motvind.

Den fine unnavinden ville ikke vare. I stedet ville vi få nordvestlig kuling midt imot. Stiv og sterk kuling blir man gjerne lei av selv om den kommer aktenfra, men når den kommer midt i mot og man knapt kan avansere, da er det ikke lenger gøy. Valget var ikke vanskelig. Egersund neste.

682 KRS-Lerwick-24_resize
På vei inn indre havna i Egersund lørdag ettermiddag.

Klokka seks var vi vel fortøyd i Egersund. Vi laget oss middagsmat, og så fulgte nye studier av værmeldinger. Det så ut til å bli vanskelig å finne et passe tidsvindu å krysse Nordsjøen i. Stadig var det nye lavtrykk som lå og lurte. Konklusjonen ble å starte tidlig neste morgen. Da var det fremdeles motvind, men med moderat vindstyrke.

Kart
Stipulert rute over til Shetland. Den vestlig kursen er gitt av den nordvestlige vinden som var spådd for mandag.

Halv seks var alle på beina og gjorde klart for å kaste loss. Været var totalt forandret fra kvelden før. Frokosten tok vi i cockpiten mens vi tuslet for motor gjennom sundet nord for Eigerøya.

682 KRS-Lerwick-28_resize
Over blikkstille vann sklir vi ut havna i Egersund tidlig mandags morgen mens fendere og tamper blir omfordelte.

Da vi kom ut i åpent farvann heiste vi storseil og genoa. Vi satte et rev storseilet, ikke for at det var nødvendig, men mer av makelighetshensyn, for i følge værmeldingen skulle vinden dreie og øke i styrke. Foreløpig hadde vi lett til laber bris. Det var solskinn og sjøen var forholdsvis rolig. Men kurslinja gikk rett vestover som stipulert. For øvrig var det behagelig seilas, så behagelig at Elisabeth så seg råd for å lage en diger omelett som vi nøyt til lunsj i cockpiten.

682 KRS-Lerwick-30_resize
Elisabeth beriker omeletten med skiver av gul ost.

682 KRS-Lerwick-31_resize
Omeletten blir delt opp etter sektorprinsippet.

Ut på formiddagen begynte vinden å dreie slik at kursen ble mer og mer mot sør. Vi fant det for godt å slå. Heldigvis fortsatte vinden å dreie, men nå var det til vår fordel. Men samtidig med at den dreide, øket den også i styrke. Utpå ettermiddagen hadde vi den godt og vel bakenfor tvers, men da måtte vi også redusere seil. Det var først storseilet som fikk unngjelde. Siden ble også genoaen rullet inn til fordel for fokka som nå ble eneste duken som dro. Ikke desto mindre gjorde vi jevnt over 6 knop.

Utpå ettermiddagen så vi nødvendigheten av å være tidlig ute med å dekke søvn-behovet. Vi gikk stort sett halvannentimers-vakter. Da ble det tre timer til å sove på dersom det ikke er andre ting som må gjøres.

682 KRS-Lerwick-32_resize
Elisabeth passer på å dekke søvnbehovet på benken til styrbord. Der ligger man stødig så lenge vi har vinden om babord.

 Etter hvert som det led utpå natta, ble det heller hustrig å gå vakt i cockpiten, selv om man satt i le for vinden. Geir-Harald fant det atskillig mer komfortabelt å etablere seg ved kartbordet. Med radaren på i-pad’en hadde han full kontroll.

682 KRS-Lerwick-34_resize
Med kartplott og vind-data på navigatorskjermen og radaren på i-pad’en har man full kontroll over navigasjonen og slipper å stå i cockpiten og fryse.

Utpå morgenkvisten spaknet vinden litt og fokka ble skiftet ut med genoa. Det øket farta betraktelig. Vi seilte med kjølen oppe, og da blir det mindre giring i båten. Mandagen ble for en stor del en drømmeseilas selv om man gjerne skulle ha ønsket seg litt mer solskinn

Vi begynte også å få øye på en og annen oljeplattform. Disse har en sikkerhetssone rundt seg som uvedkommende som oss ikke får komme innenfor. Vi passet imidlertid på å holde god avstand.

682 KRS-Lerwick-36_resize
Vi holder god avstand fra oljeinstallasjonene for ikke å komme i konflikt med sikkerhetssonen deres.

 Vi begynte å nærme oss Shetland. Vi hadde cirka 12 nautiske mil igjen da Geir-Harald litt over tre hørte på VHF’en en som tilkalte hjelp. Det var en norsk seilbåt på vei til Shetland. De hadde problemer med motoren. Den var løs. Men det undret både oss og de på redningsbåten på Shetland at de ikke kunne seile til lands. Det var jo en seilbåt og det var fin vind. Svaret på den gåten fikk vi først flere dager senere.

Snart begynte vi å se lysene fra land og blinket fra Sumbourg Head på sørspissen av Shetland og konturene av Brassey viste seg tydelig. Da sola sto opp, kom den akkurat klar av øya Noss.

682 KRS-Lerwick-42_resize
Soloppgang ved øya Noss.

Da vi kom inn i Brasseysundet, måtte vi senke kjølen, for nå ble det kryss. Vi klarte ikke å stå rett opp sundet, men måtte gjøre et slag østover. Siden gikk vi for seil, det vil si bare genoa, helt til vi bare hadde å runde et stort hotellskip som lå til kai utenfor yachthavna. Da først startet vi motoren og dro inn genoaen.

682 KRS-Lerwick-44_resize
Fyret på Brassey ved innløpet av Brasseyfjorden.

682 KRS-Lerwick-49_resize
Siste odden vi måtte runde før vi sto rett innover mot Lerwick.

682 KRS-Lerwick-51_resize
 Lerwicks forstad i sør må foreviges.

Vi fant ikke ledig kaiplass, men det nest beste var ikke å forakte, ei solid, norsk Colin Archer-skøyte ved navn Skirnir. Senere fikk vi vite at den var bygget i 1998 etter tegninger av Colin Archer. Modellen var Vardø, et lystfartøy, men tre fot forlenget og fribord øket med en plankebredde.

682 KRS-Lerwick-55_resize
I passiar med et av mannskapet på Skirnir.

Det var en god grunn til at vi ikke la oss til å sove. Vi var nysgjerrige. Vi ville så gjerne finne ut av hva slags båt det var som hadde problemer og hva som egentlig hadde foregått. Om sider kom da redningsbåten inn med en gammel Maxi på slep. Om bord var det tre eldre herrer i 70-årene hvorav en var handicappet. Vi ble siden bedre kjent med dem.

682 KRS-Lerwick-57_resize
Redningsbåten sleper inn en tafatt gammel Maxi.

682 KRS-Lerwick-59_resize

682 KRS-Lerwick-60_resize
En velfortjent frokost etter fullført overfart.

 

 

Langs Sørlandskysten

Son-Kristiansand 05-07 mai 2015

Årets seiltur går til Island via Shetland og Færøyane. På tilbaketuren er planen å seile til Hebridene, gjennom Caledoniakanalen og til Orknøyene før kursen settes hjemover. På første etappe til Kristiansand vår Pål Byhring og Elisabeth Jåsund med.

681 Son-KRS-2_resize

Før avgang Son. Geir, Elisabeth og Pål med «Ymir» caps !!

 

681 Son-KRS-3_resize

Pål sørger for at provianten er på plass.

Capture

Vi startet ut forsiktig og satte kursen mot Jomfruland. En etappe på 65 nm.

681 Son-KRS-4

Elisabeth styrer mens Pål sjekker ruta.

681 Son-KRS-12_resize

Kraftig regn gjorde at Pål valgte å sitte i skjul å følge med på padden. Godt å ha trådløst nett om bord :-)

681 Son-KRS-14_resize

Framme på Jomfruland og eneste båten på brygga. Kommer vi tilbake i juli er det nesten umulig å få plass på denne populære havna.

681 Son-KRS-13_resize

Pål fikset middag. Smakte herlig etter noen timer i sjøen !!

681 Son-KRS-20_resize

Jomfruland er en rullesteinsøy med fantastisk flott natur. Geologisk er øya et stykke av en stor endemorene fra istiden som ble dannet nesten 12000 år siden. Det er isen som har laget de karakteristiske rullesteinsformasjonene som en finner flere steder på øya.

681 Son-KRS-31_resize

Jomfruland er også kjent for sine store hvitveis enger som Pål stolt viser fram !!

681 Son-KRS-45_resize

Men vi måtte videre. Dagen etter ble det frisk vind og skarp kryss mot Kristiansand. Vind fra vest 15-32 knop. Da var det godt å ha fokk på rull. Med to rev i storseilet gikk båten på skinner.

681 Son-KRS-52_resize

Etter å ha stampet oss fram i motvinden var det deilig å ta en avslappende avstikker inn i Blindleia.

681 Son-KRS-53_resize

Her er nesten merkingen noe overdrevet. Ikke mange andre muligheter å ta seg fram.

681 Son-KRS-60_resize

Pål er lommekjent og viser vei.

681 Son-KRS-66_resize

Elisabeth finner veien langs holmer og skjær. Vindmølla har for anledningen gjort skikkelig krøll på seg :-)

681 Son-KRS-69_resize

Endelig framme i Kristiansand. Utseilt distanse fra Son 170 nm. Eneste båt på havna igjen. Fordelen var at havnekontoret var stengt så da slapp vi havneavgiften..

 

 

 

 

MALSTRØMMER

Værøy – Sørvågen 30. juni – 1. juli

En halv dag på Værøy. Proviantering på coopen og rusletur til fyret. Nordavinden like sur som den har vært hele tiden, men sola skinner i det minste, og i le for vinden er det faktisk ganske varmt! Enkelte væringer (heter det dét?) hadde endog trukket i sommerantrekk, men rett rundt hushjørnet var det på med genser, bukse og vindjakke igjen. Artig å gå rundt.

WP_20140630_010 - Copy
Sørland, Værøy

Det kunne like gjerne ha vært et arrangert bilde fra en turistbrosjyre, men plutselig står du der på brygga med fiskeslog på skoene og lukta av fisk som river i nesa. To fiskere sitter på en skøyte og greier garn, to andre karer har røykepause på trappa. En gjeng ungdommer pakker tørrfisk, og innimellom hjellene driver et par stykker på med å skjære ned årets fangst som har hengt der til lufttørking siden februar. Det ER ingen kulisse, her lever og arbeider folk i hverdagen. VI er derimot turisten, kikkeren – riktig nok av det ”veloppdragne” og oppriktig interesserte slaget (og kapteinen har til og med nesten riktig dialekt!), men vi vil alltid oppleve nye steder i et utenfraperspektiv.

WP_20140630_019 - Copy

WP_20140630_013 - Copy

WP_20140630_028 - Copy

Egentlig ventet vi på at Moskenesstrømmen – verdens største malstrøm i volum – skulle roe seg såpass på fjære sjø at vi kunne passere. Hvem har ikke lest Jules Vernes og andres hårreisende beskrivelser og sett dramatiske bilder og tegninger av strømvirvler som tar både ”mann og mus”? Kapteinen hadde lest seg godt opp på strømningsforhold i Den Norske Los, og funnet et godt vindu for overseiling. Etter å ha ventet både lenge (men ikke lenge nok for fjelltur) og vel (flott spasertur til fyret), var kapteinen klar for nye eventyr, og avreisen ble fremskyndet med et par timer. Jeg vet ikke om det var vår lokale båtnabos lattermilde kommentar: E’ dokker redd før å bi’ tatt av straumen? som gjorde utslaget? Her var det uansett lite rom for kjerringas protester!

Farvel, Værøy, hyggelig å hilse på!
På med to-tre lag med ull og vindtøy, votter og lue, redningsvest og egnede sko, og til sjøs bar det – igjen. Seilasen kan kort oppsummeres slik: Litt vind, passe vind, MYE vind!, helt stille, masse vind og bæng! Null vind. Bølgene fulgte disiplinert etter hverandre lenge, så rullet de i alle retninger samtidig, rullet i takt igjen – og forsvant. Kjerringa pustet lettet ut, fremdeles tørr og i live.

Nå var vi i le av Lofotveggen, og det ble plutselig full sommer! Vi skrudde av motoren, kledde av oss noen av lagene med ull, laget og spiste middag og FISKET! Der lå vi og duvet på dønningene med Lofotveggen i bakgrunnen, Mosken sydvest for oss og Værøy i horisonten. Havtåka kom sigende inn fra havet nordfra, la seg over topper og fjell og fulgte sprekker og dalsøkk ned på motsatt side. Vi satt med hver vår fiskestang, blodferskt hvalbiff på tallerkenen og et blikkstille hav som bare klukket mot skutesiden. Fisk var det nok av. Vi stoppet etter to makrell og tre sei.

WP_20140630_034 - Copy

WP_20140630_040 - Copy

WP_20140630_037 - Copy

Sola forsvant bak Lofotveggen, og nattely fant vi i Sørvågen. En fin-fin dag!

2 x ESPOLIN

Røst – Værøy 29. – 30. juni

På vei over Vestfjorden benyttet jeg anledningen til å lese både Pål Espolin Johnsons bok ”Alt for Norge” og boka ”Eventyrlige Espolin” om kunstneren Kaare Espolin Johnson. Førstnevnte nær slekt, den andre fjernere slekt. Begge har viet mye av sitt forfatter- og kunstnerliv til skildringer av Nord-Norge. Kaare vokste opp i Finnmark og sluttet aldri å lengte ”hjem”. Godt ut i livet reiste han til Lofoten og fant mye av det han søkte. Han kjøpte hus i Kabelvåg, og det ble bestemmende for lokaliseringen av Galleri Espolin. Galleriet er blitt en flott ramme om hans liv og virke. Boka, som er skrevet av Linda Lillevik, skildrer hans liv og kunst i en historisk kontekst, og slik blir boka også en spennende historie om et levd liv på 1900-tallet (1907 til 1994). De litt mørke Lofot- og Finnmarksbildene til Kaare var lett relaterbare til Påls bok om livet på Mostad, Værøy. Av en eller annen grunn har jeg aldri tidligere fått lest den, men det var jeg nesten glad for nå. På tur til Lofotens ytterpunkter, Røst og Værøy, i en moderne, trygg og komfortabel 42 fots seilbåt, trenger man å bli minnet på hvilke blodslit livet her en gang var.
Espolin bilde
Et av Kaare Espolin Johnsons bilder. Tøffe forhold for kystfiskerne.

Bok
Forsiden på boka om Mostad-folket.

Helt oppslukt ble jeg av Magda og alle de andre på Mostad/Måstad, et lite samfunn på en stripe mellom fjell og hav. Her bodde det hundre og femti mennesker på det meste. Nå er det folketomt også her. De levde av det naturen ga; fisk fra havet, sjøfuglfangst og noen husdyr.Tilværelsen var tøff, ekstrem er vel et bedre ord, der boka beskriver en hverdag i evig kamp for det daglige brød. Havet ga, men tok også. Her er hjerteskjærende fortellinger om familier som mistet ektemenn og barn. Mange ble på havet her hvor havet er på sitt verste. Men ”Alt for Norge” er også en historie om samhold, ansvar, flittighet og ydmykhet. I dag er de fleste husene borte. Mange demonterte og tok husene med da de flyttet, for så å sette dem opp igjen på sitt nye hjemsted. Tuftene står igjen, sammen med en del av de gamle bygningene som nå er restaurert.

Nå manøvrerte vi Ymir i mer enn 20 knops kaste- og fallvinder inn mot stranden på Mostad. Vi så stien slynge seg oppover mot fjellet. Av alle steder det ikke er mulig å ta seg frem for noen, fant Mostadfolket det ene stedet der det ikke er umulig. På våren og sommeren gikk de strekningen hver dag; over til fuglefjellet for å fange sjøfugl eller sanke egg, eller opp på heia for å slå. Ikke rart stien har dannet en dyp fuge etter mange hundre års bruk. Fremdeles ligger den som en synlig strek i landskapet, fra bygda nede ved havet til den forsvinner i himmelsyn. Vi fant igjen brønnen i enden av ”Husbekkvegen”, Petter-huset der kjøpmannen bodde, tuftene etter Magdas hus og Monrad og Katrine-huset der det bodde folk til 1974. Resten greide fantasien å mane frem. Mettet på inntrykk og i ærbødighet for livet der på yttersia satt vi kursen tilbake til vår egen tid.

IMG_1505-red

IMG_1474-red

IMG_1470-red

IMG_1544-red

 

 

STØTT – OG GJERNE STADIG!

Rødøy – Støtt – Røst 27. – 28. juni

For en morgen! Blikkstille hav, strålende sol og noen yoga-solhilsener på brygga. I ullstillongs og T-skjorte var nok det et muntert syn, men så var vi de eneste i havna.

Seilvind var det dårlig med, så vidt krusning på overflaten da vi forlot Rødøy. Vi passerte den ene vakre øya etter den andre på vår vei mot nord. Og vi FISKET – endelig! To torsk på kort tid av samme type som beskrevet i kapittel ”Himmelblå”. Nå ligger de skivet i kjøleskapet klare for middag – og kapteinen har måttet svelge et par kameler til. Å rusle av gårde for motor er egentlig ganske avslappende. Båten går bare så fort som den går, og det er ikke fort. Vi tråklet oss igjennom smale sund. Vi møtte ingen på vår ferd, men så mange hus og gamle brygger og rester av virksomhet fra kystens storhetstid.

IMG_1375
Fiskelykke!

Målet ble Støtt. Støtt er en øy, befolket med 30-40 personer, de har egen butikk, dieselpumpe, fergekai og verdens mest sjarmerende restaurant! En virkelig perle som tar mål av seg å servere lokal mat av ypperste klasse. Restauranten ligger i en restaurert brygge med butikk, post og telegraf, og bordene står midt i et autentisk miljø fra århundreskiftet. I tillegg er det uteservering. Det finns også en liten gjestebrygge – og for dem som ikke har ”huset på ryggen” i form av båt, finnes det pr. i dag 18 senger fordelt på to hus. Hele herligheten ligger en times hurtigbåttur fra Bodø. Ildsjelene er et søskenpar og deres foreldre i 80-årene som vi traff på butikken. Hele familien er engasjert. Hvilken herlighet! Jeg vil gjerne dit igjen. Vi bommet helt på lunsjen, som vi inntok i båten før vi var klar over hvilke godsaker som ble servert like ved. Restauranten var så ny at det ikke sto noe om det i havneguiden, men ett er sikkert: Er du/dere i nærheten så ikke gå glipp av Støtt!

WP_20140627_007

IMG_1386

WP_20140627_010

Bord med utsikt. Hva med gourmetmat servert midt i den gamle butikken?

Tidlig kveld satt vi kursen mot Røst. Ikke så mye vind, men nok til å seile. Det ble en flott nattseilas i midnattsol. Vinden dabbet av noen timer slik at vi måtte gå for motor, men økte på igjen etter hvert.

WP_20140628_003Natt over Vestfjorden

IMG_1420-5
Vi nærmer oss..

Klokka fem la vi til kai på Røst. Det finnes flere muligheter for å legge båten i havna. Det som står merket som gjestebrygge er den offentlige brygga langs moloen innerst i vågen. Her ligger man godt og gratis (strøm kan kjøpes), men OBS den store forskjellen på flo og fjære når du fortøyer. Andre alternativ er flytebrygga på nordsiden (babord). Dette er gjestebrygge med vann og strøm (100 kr. pr. natt). Litt lenger inn i vågen ligger Utrøst gjestehavn. Hold styrbord side innover vågen. Gode fortøyningsmuligheter ved flytebrygge, eventuelt i en bås, og fasiliteter som vann og strøm, og med en veldig hyggelig vert som driver pub på andre siden av veien med rikholdig utvalg av drikke og noe matservering. Anbefales!

Røst er spesiell. Absolutt padde flatt. Husene er godt synlige mot horisonten uansett hvorfra du kommer sjøveien. Det er mange fiskebruk og enda flere hjeller – på denne tiden for det meste tomme. Bare et og annet sted henger det tørrfisk igjen etter årets Lofotfiske. Fristelsen blir stor, og vi ber pubeieren om å få kjøpe en fisk. Vi kommer ut med to stykker i gavepakning + en haug med oppskriftshefter. Her er det bare for gourmeten å slå seg løs over grytene! Fin spasertur til kirken og kommunehuset, enkel lunsj på Quirini.

Røst har (for meg) to kjente menn: Pietro Querini og Per Fugelli. Førstnevnte var en sjøkaptein og handelsmann av veneziansk adelsslekt som havarerte med sin seilskute på vei til Flandern (Belgia) i 1431. Han kom (en smule!) ut av kurs etter et kraftig uvær, og han og flere av mannskapet berget seg i land på Røst i vinterstormen i januar 1432. De ble tatt godt i mot av lokalbefolkningen, fikk smaken på tørrfisk og har antakelig tatt god for seg av både det ene og andre øya hadde å by på! Den dag i dag er mange røstværinger både brunøyde og svarthårede. Tre måneder senerer dro gjengen av gårde med en skute full av tørrfisk, og voila! – tørrfiskeksporten til Italia var et faktum (historien litt forenklet..). Det eksporteres millioner av tørrfisk fra dette lille samfunnet hvert år, og inntekten fra tørrfiskeksporten  sies å utgjøre nærmere 300.000 kroner per innbygger per år. Ikke alle kommuner i Norge kan skilte med slike beløp!

Kjendis nummer to er ”gammeldoktoren”, Per Fugelli (han med tversover’n, vet du). Han har et stort hjerte for Røst, og ble i fjor utnevnt til æresborger i kommunen. Vi traff på ham på Querini til lunsj, i ivrig og interessert prat med flere av de lokale. Han har nok bidratt til å sette Røst på kartet for mange.

Vår ferd gikk videre halvannet døgn senere. Nå i retning Værøy. Noen bilder fra Røst under:WP_20140628_006 WP_20140628_009 WP_20140628_018

 

GYLDNE TIDER

Enkelte dager er slik dager BØR være; sol, fantastisk seilvind, vakkert landskap og god stemning.
WP_20140626_022
Bygda Tonnes

Kapteinen og jeg startet dagen til vekkerklokkens iltre signal, men det var ikke noe vanskelig å sovne igjen. Det er forresten ganske smart å ta en liten lur til, for da er båten varm og kaffen klar når jeg endelig får buksert kroppen ut av køya. DET kan forresten være litt av et C-moment når du skal åle deg ut med hue først. Enten er jeg litt ekstra tung i toppen (trodde egentlig det var motsatt!), eller så bare ER det sånn at man plutselig får overbalanse og går på hue ut. 70 cm ned til dørken føles da ganske høyt. Alternativet krever mer akrobatikk: Få beina der de bør være, nemlig først. Det betyr 180 graders rotering på ganske begrenset plass – og helst uten å gni tærne godt inni nesa på kapteinen. Da blir’n nemlig sur.

Dagen startet altså forholdsvis bra. Begge kom seg ut av senga på anstendig vis.
Program for formiddagen var Tonnes-grotten. 20 minutters gange fra Tonneshavn ligger en svær grotte, 185 meter dyp. Det var nesten som hullet i Torghatten, for sagnet sier at en hund kom seg igjennom til andre siden av fjellet. Det betyr, hvis historien stemmer, at Tonnesgrotten er gjennomgående. Men ett er sikkert: Den er IKKE forserbar for MEG, jeg hadde ikke fått hue inn i sprekken en gang!

WP_20140626_008WP_20140626_002
http://no.wikipedia.org/wiki/Tonnesgrotten

Etterpå fant kapteinen en flott sti. Den fulgte kanten av et stup, og det løsnet steiner under oss og over oss i ett. Han syns det var veldig enkelt men ganske spennende. Jeg syns det var veldig spennende men ikke det spor lett der jeg klamret meg fast i lyngen mens kjeften gikk med ord som ikke egner seg til gjentagelse. Han fikk for øvrig rett, utsikten var mer enn fantastisk. Helgelandskysten åpnet seg, vi så til Lovund og Træna lengst ut. Andre øyer lå på rekke og rad – det var virkelig litt av et skue!

Kristin Blogg 09

Kristin Blogg 07

Dagens seiletappe var i motsetning til de to foregående ikke særlig lang.  Vi hadde flotte forhold; vind opptil 20 knop/10 m/s, flott vær men iskald nordavind. Seilingen var derimot fantastisk. Klokkergården på Rødøy var målet. Her er det restaurant i et vakkert oppusset hus (den gamle skolen/Klokkergården), flott bryggeanlegg med alle fasiliteter, storslått natur og gode turmuligheter. Restauranten har vi nettopp besøkt. Nydelig dekkede bord, blomster, vinglass og hvit damask, men likevel uformelt. Maten var ok men ikke mer enn det. Interiøret og utsikten derimot var upåklagelig!

Rødøy
http://www.klokkergaarden.no/

Nå senker roen seg over Ymir. Kapteinen vil gjerne bestige et par fjell før han legger seg, men er usikker på om han orker likevel. Jeg har krabbet opp i sofakroken med pc?en og er ikke motivert for fjelltur. Sola kaster gyllent lys over landskapet der den når, og livet er ikke det verste man har.

kristofferarntsen
(Bilde hentet fra nettsiden)

 

 

 

 

MOTVIND

Dalsvågen, Dønna 25. – 26. juni

Gårsdagen ble laaaaang. Start fra Ylvingen i passe late-seg-ferie-frokost-tid. Farvel til Lille My og Fredrik, som skulle utforske området noen dager til før kona mønstrer på i Sandnessjøen om noen dager. Gutter: Finn dere eldre damer! Da går man av med pensjon samtidig og mannskap er alltid for hånden. Både kapteinen og Fredrik er nå prisgitt det de får tak i fra rundt-omkring, men bare så det er sagt: Begge to var svært så fornøyde med det de hadde funnet til nå.

I etterpåklokskapens lys ser man egentlig ting veldig klart. Evalueringen av gårsdagen gikk på for langt strekk, altfor mange timer, “perler” som ble forbiseilt på grunn av dårlig planlegging, altfor mye motvind, for lite (=ingen) sol og dårlig utsikt. De syv søstre forsvant i tåka, og sikkert mye annet spennende også. På slutten blåste det godt opp fra nord, og vi måtte finne havn. En flott, privat (viste det seg..) brygge inni en kil (Dalsvågen nord på Dønna) ble vårt ankringssted for natten. Og der sov vi godt etter et ørretmåltid fra Coop i Brønnøysund. (Geir, jeg insisterer, nå vil jeg FISKE snart!!! Dette minner da om “Fishing i Valdres”??)

Kapteinen sover best når han har på vekkerklokke, så vi forsover oss ikke til hva som enn måtte vente. I dag skulle vi først til Nesna. Patrick, min gamle SAS-kollega og nå høyskolelektor/formann i båtforeningen tok i mot med et stort smil. 27 år siden vi begynte i SAS sammen, og kanskje 25 år siden vi så hverandre sist? Litt gråere hår og litt lengre hår her, og noen flere kilo og rynker der ? likevel var vi da de samme gamle! Takk Facebook, det er din fortjeneste at våre veier igjen krysses!

Neste økt er egentlig ingen ting å skrive om. Vi hadde ikke lært noe som helst av gårsdagen misere. Kapteinen prøvde å holde motet oppe hos kjerringa, men det blåste, var kaldt, vi kom ikke dit vi ville, og vi seilte og seilte og seilte…………………… Jeg sutret og klaget helt til vi til slutt havnet vi i Tonneshavn  med et nødskrik (det blåste hatter og høy) – og det ble slett ikke verst….. (Følg med!)


Stemningen var heller påklagelig.

HIMMELBLÅTT

Ylvingen 23. – 24. juni

19 års bryllupsdag – ikke verst! Bordet er pyntet med de vakreste markblomster, og Ymir mangler liksom bare gardiner og blomsterkasser ;-))WP_20140623_004

WP_20140624_007

Kapteinen er såre fornøyd; kanskje ikke med Ymirs nye feminine image, men med å ha fått kjerringa om bord. Da får markblomster være markblomster, og image’en som havets monster gå rett vest. (Vi skal uansett nordover.) Blomsterbuketten har nok minnet ham på at det var noe med blomster, for senere på dagen, under bunkringsstopp i Brønnøysund, kjøpte kapteinen en bukett langstilkede roser som han ba blomsterbutikkdamen om å korte kraftig ned da de måtte passe i en brusflaske. Kort eller lang stilk – mission completed med det forventede resultat: Ei smørblid kjerring!

Brønnøysund kunne skilte med kjøpesenter og vinmonopol, –  med andre ord: De har det meste av det man trenger. For å være rustet til de fleste situasjoner var handlelisten lang. Ymir lager så mye strøm at vi snart kan levere på nettet, så dét behovet er dekket til overmål. (Hydrogeneratoren, vårt tredje kraftverk, er til overmål koblet fra, vind og sol gir energi i overflod – særlig vind.) Når det gjelder sjølbergingen på andre fronter kunne man tenke seg en diett bestående av fisk. Vi kjøpte derfor fiskeutstyr for å være på den sikre siden. Et par poser mel og en pakke tørrgjær kan også komme med hvis vi havner på en øde øy. Egg er kjekt å ha, og måseggene er blitt til småmåser allerede og er vanskelig å lage vaffelrøre av – så opp i posen med egg også. Nypoteter fra andre varmere strøk av landet er bedre enn å stjele settepoteter fra åkrene i nord. Noen kilo poteter er derfor greit å få med. Osv, osv. På toppen av poseberget: Fire flasker vin! Vi ba om noe som passer til fisk, barkebrød, settepoteter, multekart og måsevafler – her er det sjølvberginga som rår, foreløpig på ide-stadiet.

Varmt gjensyn med Lille My på brygga foran kjøpesenteret – fra hjemlige Follo (Drøbak) og ikke fra Nådendalen. Damens “far” er Fredrik, en trivelig kar med 60 års seilerfaring og i ferd med å realisere en drøm: Seile opp langs kysten til Bodø. Samme trivelige Fredrik ventet på oss på Ylvingen da vi noen timer senere kom dit. Middagen var allerede boks: En stor torsk! Et par av de yngre “ylvingene” hadde velvilligst overlatt fangsten til Fredrik, og det kom oss til gode i form av et herremåltid og en veldig koselig kveld. Lofotkapteinen var for å si det mildt, SKEPTISK. Torsk som menneskemat er ensbetydende med skrei – den gytemodne torsken som trekker inn fra Barentshavet mot kysten av Lofoten i vintermånedene. IKKE den som lever i tang og tare i de hjemlige fjæresteinene. Det heter “taregjedd” og duger i beste fall til kattemat. Han lot seg dog motvillig overtale, antakelig på grunn av tilbehøret: Nykål, nypoteter, gulrøtter – og VIN. Og fantastisk godt smakte det!  All ære til Fredrik på Lille My. Han er allerede invitert til Lofoten, kanskje for å smake skrei??Kristin Blogg 01

Kristin Blogg 13

Førsteinntrykket av øya var heller nedslående. Kafé Himmelblå fra TV-serien med samme navn, var stengt og falleferdig. Noen benker, postkasser og en og annen inngangsdør i blått var stort sett det som var igjen etter de to sommerne da man traff filmstjerner rundt hver knaus. Livet på Ylvingen var tilbake til normalen, dvs gradvis fraflytting. 20 innbyggere er igjen, og vi gjetter på at gjennomsnittsalderen er forholdsvis høy (- mye 70-talls gardiner og lite lift og lameller å se..). Ylvingen er en vakker øy med mye dyrket mark og et stort potensial. Kanskje ikke for restauranter i falleferdige brygger bygget på en flyktig TV-serie-hit, men hva med Ylvingen gourmetlam eller -geit? Urteproduksjon? Økologisk ost, poteter, kunsthåndverk, oppdrett? Om fem år vil jordene delvis være grodd igjen og kanskje den siste døren låst for godt. Bare om sommeren vil feriegjestene komme og fylle husene med liv igjen. Tragisk. Her kan leves gode liv året rundt.

Kristin Blogg 04

Kristin Blogg 10